Burma 1/4 - På bagga i Bagan

Vi har akkurat tilbakelagt tre uker i Burma og puster nå ut ved bassenget på yndlingshotellet vårt, Hotel Atlanta i Bangkok, mens vi prøver å konsentrere oss om å skrive Burma- blogg.

Burma er det landet som skiller seg mest fra de øvrige reisemålene våre. Som dere vet, har landet vært underlagt et av verdens verste militærdiktaturer i omtrent femti år fram til 2010. Denne perioden har Burma derfor vært svært ganske isolert fra omverdenen. Det ble ikke "politisk korrekt" å reise som turist til landet før i 2010, da fredsprisvinner Aung San Suu Kyi slapp ut av husarrest etter 20 år og hennes parti NLD (National League for Democracy) offisielt avsluttet oppfordringen til turistboikott. Selv om antall turister har økt enormt de siste årene, merket vi tydelig at landet ikke er helt vant med turismen enda. Og selv om landet har en veldig nærliggende og dramatisk historie, var ikke dette et tema med noen av de lokale vi snakket med.

Det er ikke lett å blogge om ukene i Burma som har vært stappa med høydepunkter både på godt og vondt. Som det fremkommer i de neste fire blogginnleggene fra Burma-besøket vårt, digger vi landets fantastiske natur og de (for det meste) blide, interesserte, varme, imøtekommende og hjelpsomme burmeserne som er glade for at vi besøker landet deres. 

Vi digger også at man kan barbere seg på den lokale barbersjappa for en femmer:

Testa for første gang ut glattbarbert skalle i Yangon - 30 minutter med et godt, gammeldags barberblad.

Det vi ikke likte så godt med Burma, er at landet flommer over av søppel hvor enn man går, selv i naturen, i grotter og på de mest hellige steder. Maten var også ganske lett å bli lei, og etter to uker spiste vi kun for å lindre hunger. At det i tillegg var ekstremt få vi møtte som snakket så mye engelsk at vi kunne føre en samtale, bidro også til en del frustrasjon. Vi er begge enige om at tre uker i Burma var akkurat lenge nok. Det var godt å komme tilbake til et Bangkok hvor man finner alt man trenger - som for eksempel potetgull og solkrem.

Første innlegg om Burma handler om våre dager i Bagan, tempelbyen som det sies er enda finere enn Kambodsjas Ankor Wat - derav overskrifta.

Overskrifta lyver litt siden vi hadde hver vår sykkel mens vi var i Bagan, men den var for bra til å droppes. Men når sant skal sies satt vi faktisk på bagga i Bagan, selv om det var bakpå en hestekjerre. Vi hoppa på en nattbuss fra et kaotisk Yangon til Bagan, og etter 10 timers busstur var vi framme midt på natta kl.0430. Og den eneste skyssen fra busstasjonen til hotellet var nemlig... hest og kjerre. Rimelig surrealistisk å sitte humpende bakpå en kjerre i Burma midt på natta - velkommen til 18 hest-og-kjerre lissom. Her er skyssen vår - tror hesten kanskje smiler mer enn sjåføren:

Etter en kjapp natts søvn var det på tide å utforske vårt første ordentlige reisemål i Burma, nemlig Bagan. Et sted kjent for sine tusenvis av templer og pagodas - et slags tårn på bakken som ikke har noen inngang. Et tempel kan være stort eller bittelite, men kjennetegnes av at det alltid befinner seg en Buddha inne i templet. Her er det f.eks. et tempel med et svært vepsebol ved inngangen, så svært at det tar bort all fokus fra Buddha sjøl:

Vi leide hver vår sykkel til fine 6,5 kroner dagen (= 1 $ = 1000 kyat som er valutaen i Burma) og sykla rundt i et paddeflatt, glovarmt og knusktørt Bagan på behagelige Postman Pat- sykler uten gir og med korg foran:

Jeg følte meg som Miss Hubbard der jeg sykla bedagelig rundt og kikka på landskapet og de tusenvis av templene som var spredt rundt omkring på jordene i et imponerende stort antall. 

Innimellom kikka jeg også ned på bakken i tilfelle det skulle dukke opp en slange, noe jeg tror Miss Hubbard slipper. Burma er nemlig det landet i verden med flest giftige slanger, og det passer jo ikke meg særlig bra. Heldigvis så vi bare én i hele Bagan, den lå midt i veien og var dau som ei sild:

 

Disse 4000 templene ble bygget over en periode på 250 år fra ca år 1000, og finnes i alle størrelser:

Her er til og med ett med kuer foran:

Templene tar seg spesielt bra ut i solnedgang, og da er det om å gjøre å komme seg så høyt som mulig for å ta det beste bildet. Her er vårt beste:

Dessverre blir det fort folksomt og ikke særlig høytidelig stemning på slike steder ved solnedgang. Busslast på busslast av middelaldrende pakketurister med buksedrakt og enorme telelinser stormer de store og åpne pagodaene for å få det beste bildet av tempel i solnedgang:

Dermed ligger sjarmen i å sykle rundt for å finne seg en egen, liten pagoda å klatre opp på for å sitte og kose seg med solnedgangen helt alene. 

Her kledelig antrukket i Beckham- stil anno 2002 med sarong. Kortbeint er fy-fy på hellige steder. Enda bra jeg er så langbeint, si!

Kaija er jo selvsagt altfor rastløs til å sitte og kose seg med solnedgangen, så hun finpussa i stedet på klatrekunnskapene sine - rimelig blasfemisk spør du meg.

Det blir jo, når sant skal sies, etter hvert dritt kjedelig å se på gamle templer hele dagen, så vi fant oss et hotell med svømmebasseng hvor vi kunne henge på dagtid mens sola var på sitt varmeste. Her hadde vi det kjempemorsomt.

Men vi hadde det veldig morsomt på sykkeltur også altså. Slik som her:

Og her:

Ellers sykla vi egentlig rundt om i Bagan på jakt etter det perfekte bildet som vi kunne knipse.

Her er noen kandidater:

Vi var i Bagan i 4 dager, og brukte en av dagene til å leie en privatsjåfør som kjørte oss til et sted som heter Mountain Popa ca halvannen times kjøring fra Bagan. De med dårlig humor fniser litt av det navnet etter min forrige blogg. Jeg fniser litt sjæl.

Mountain Popa har en liten utvekst (..) hvor de rett og slett har smelt opp et tempel:

Opp hit kommer man seg ved å gå opp en trapp med 777 steg, og på veien opp møter man på både munker, apekatter og pilgrimer. Både jeg og Kaija syntes det hele var litt oppskrytt, men vi ble ihvertfall fascinert av bærerne som bar de gamle, skrøpelige damene opp og ned fra toppen. Her er gammel dame 1 på vei ned mens gammel dame nr 2 gjør seg klar:

På veien til fjellet stoppet vi også for å se hvordan de lokale lager palmeolje og peanøttolje. Her snakker vi særdeles gammeldagse og tungvinte arbeidsmetoder. Her presser de peanøttene ved hjelp av en okse som går rundt seg sjøl dagen lang, slik at væska renner ut i bunnen. Jeg prøver å få litt fortgang i sakene ved å legge på 90 kg nordmann i stedet for 40 kg oldefar som stod der til vanlig.

Vi fikk også smake på den lokale hjemmebrenten som blei kokt sammen av ei gammal dame med sigar. Helt ærlig er det store kunnskapshull i selve prosessen her, men det skylder vi på en sjåfør som slettes ikke var engelsktalende slik vi hadde blitt lovet. Nå som vi har vært 3 uker i Burma vet vi at han var engelsktalende i forhold til Burma- standard. Det vil si at han kunne ca like mye engelsk som niesa mi Karianne på 8 år. Men hjemmebrenten var god den.

Etter fire dager i Bagan var det på tide å ta en ny nattbuss videre til Kalaw for å gå en tredagers tur til Inle Lake. Vi forlot et Bagan som er et av de mest besøkte reisemålene i Burma og som derfor er godt etablert som turiststed, men innbyggerne der vinket og smilte til oss dagen lang og gjorde at vi følte oss hjertelig velkomne. Trivelige, disse burmeserne.

Bommelomm- Blogg fra Burma

Dette blogginnlegget dedikeres av meg, Jon Arne, til den mest normale ting i hele verden, nemlig det å gå på do. Nummer To, for å være helt presis. Når en slik normal ting, som man kanskje gjør flere ganger om dagen, blir verdt å skrive hjem om - ja da har man virkelig opplevd noe spesielt. Dette var en slik opplevelse.

Det er natt. Vi ligger på gulvet i 2.etasje hos en lokal familie som bor på et lite tettsted på landsbygda noen timers gange utenfor Kalaw ca midt i Burma. Vi er på en 3- dagers vandretur som ender opp ved innsjøen Inle Lake, og har nå vår første overnatting på turen. Turen har vært veldig fin så langt, bortsett fra en relativt løs mage hos undertegnede som har vart siden natten før. Jeg mistenker en noe lettstekt kylling i Sweet & Sour- middagen kvelden før vi begynte å gå som synderen. Vel, vel - det er vel en del av det å være på reise. Med dopapir i ryggsekken er nøden alltid nær.

Forholdene hos dem vi bor hos er enkle, men helt kurante. Utedoen er trygt plassert nederst på gården mellom grisen og vannbøffelen, og består stort sett av et hull i bakken, en vannbøtte for å skylle ned og en bøtte til dopapiret som man må bidra med selv. Badet er under en presenning ute med et vannkar og et såpestykke. Innlagt strøm finnes ikke, her er det solcelle for et par lamper ute og inne.

Før jeg la meg for kvelden skulle jeg gå på utedoen for å gjøre Nummer En. En svær edderkopp som fanget oppmerksomheten min på veggen innenfor dodøra i lyset fra hodelykta gjorde at jeg valgte å gå litt bortover veien for å gjøre mitt fornødne der i stedet. Det fristet ikke så mye å bimmelimme sammen med en seks centimeter lang edderkopp midt ute i bushen i Burma, farlig eller ikke.

Så da jeg la meg var jeg fornøyd. Magen hadde stabilisert seg og jeg hadde tissa. Jeg krøp inn i lakenposen min og sovna før klokka passerte ni (!) på kvelden.

Men nå er det altså natt og klokka er 04. Jeg har våknet, og magen er ikke lenger stabil for å si det sånn. Hverken edderkopp eller utedo frister særlig, så jeg ligger dønn stille i ti minutter og håper på at ting roer seg. Eller at jeg sovner. Men det er jo som alle veit nytteløst. Kroppen sier ifra, og jeg har ikke annet valg enn å lystre. Jeg tar på meg hodelykta, og tenker at det skulle jo tatt seg ut om den blir batteritom nå som det bokstavelig talt brenner på dass.

Vel ute på vei mot utedoen synes jeg at lyset er mistenkelig svakt. Og jeg som bytta batterier før jeg dro på tur. Har jeg bytta til gamle batterier kanskje?, rekker jeg å tenke før lampa svartner idet jeg når utedoen og ikke en gang rekker å sveipe rundt for å se etter edderkopper. Faen.

(Denne rakkern knipsa vi kvelden etter, og var av tilsvarende type som utedokompisen min)

Hva gjør man midt i ingenstedsland i Burma uten lys kl 04 på natta, redd for edderkopper og man på god, gammaldags gudbrandsdøl er jevlé nødd? 

Det måtte jo briste eller bære. Utedoen ble et lett valg- det er tross alt bedre med en edderkopp på hodet enn en slange i ræva. Så der var jeg da midt ute på landsbygda i Burma, på huk i stupmørket med buksa på knærne, med dodøra på vidt gap og litt måneskinn sivende inn, og med en vannbøffel og en gris som nærmeste tilskuere. Og kanskje en edderkopp. Og jeg fant ut at dette må det rett og slett bare skrives en blogg om. Ferieminner som dette vokser ikke på trær.

Jeg føler meg aldri så sårbar som når jeg driter ute i friluft. Bare tanken på at noen skal komme forbi mens jeg sitter og gjør mitt fornødne får meg til å ville forsvinne ned i et svart hull. Denne kvelden, der jeg stod på huk i bekmørket med utedodøra på vidt gap, toppet det meste av sårbarhetsfølelse. Hadde en av husets sønner kommet og sett meg da.. jeg hadde daua.

Selve akten kan best beskrives som en blanding mellom Lloyd i Dum og Dummere og Atle Antonsens sinnekontroll for de som tar de referansene. Neida, vi trenger ikke å gå inn på detaljer. Men jeg var jævlig glad da jeg var ferdig og hodelykta funka i fem sekunder så jeg fikk flusha ordentlig (det vil si tømt på tilstrekkelig med vann).

Det er eksotisk å være på tur. Dette dobesøket er mitt mest eksotiske så langt, til tross for at edderkoppen heldigvis holdt seg unna. Den skygga nok banen for ei vinterbleik rompe som lyste opp utedoen denne marsnatta på landsbygda i Burma.

- Jon Arne

Klatring, kløing og klarsynhet

Akkurat nå sitter vi på en vegetarrestaurant i Bagan i Burma (typen gikk med på å spise på en veggisrestaurant for å kunne bevise at det ikke går an å bli mett av den slags mat). Klokka er halv to og idag har vi allerede rukket å piske kuer, bli trakassert av aper, smile og vinke til alle vi har passert på vår vei og klatre i gullbelagte templer omgitt av søppel og ekstrem fattigdom. Alt dette er imidlertid en annen historie, for dette blogginnlegget skal handle om våre fantastiske klatredager på Railay, og jeg skal forsøke å drømme meg tilbake dit...

Jeg begynner med de kjipeste minnene: På Railay sov vi dårlig hver natt som følge av at vi sparer penger og bodde i en veldig luftig rønne med steinhard seng og store harde puter, sammen med kakerlakker og andre skrikende insekter og en veldig bråkete vifte. Etter første natta hadde jeg omtrent femti myggstikk på hvert bein til tross for at jeg gikk med bukse på kvelden, vi sov under myggnetting og jeg hadde dynket meg ned med myggspray. Jeg holdt på å bli fullstendig gal av kløe og er sikker på at det finnes noen tyranner der ute som torturerer folk ved å påføre dem myggstikk og deretter nekte dem å klø seg. Typen, som gikk i shorts og trøye og knapt brukte myggspray, fikk ingen stikk og mente det ville gå over om jeg bare slutta å klø og ikke tenkte på det. Samtalen mellom oss handlet nemlig i stor grad om mine myggestikk. De lokale jeg spurte om råd anbefalte meg å lindre kløa med å smøre på tigerbalsam og andre naturprodukter. Hjalp ikke en pøkk selvfølgelig, men omsider fikk jeg tak i et apotekprodukt som funka og idag er det bare hvite arr som ikke klør og jeg har nok snart fortrengt lidelsene. 

Men vi var jo på Railay for å klatre, og mellom kløanfallene og de få timene med søvn fikk vi også dedikert noe tid til dette. Jon Arne var ikke overentusiastisk for å lære seg å fjellklatre. Han var fast bestemt på at kroppen hans ikke var skapt for den slags og at høydeskrekken hans ville gjøre opplevelsen alt annet enn festlig. På begynnelsen av reisen bestemte vi oss imidlertid for å utfordre oss selv i løpet av turen - reiseregel nummer 1 er at vi skal begge gjøre ting som er utenfor komfortsonen dersom det er praktisk mulig. Derfor var det aldri noen tvil om at Jon Arne skulle gi klatringen et forsøk. Selv anser jeg fjellklatring som absolutt innenfor min komfortsone, og har lenge tenkt at det er mitt skjulte talent som jeg foreløpig ikke har viet tid til å utforske. Jeg gledet meg derfor hemningsløst til å dedikere noen fulle dager til å finne klatreren i meg. 

Det viste seg at jeg hadde litt rett i mine forutanelser (jeg ble etterhvert dritgod) mens typen hadde fullstendig feil (han var også dritgod!). 

Jeg følte meg omtrent så tøff før vi begynte:

Første klatredagen var et nybegynnerkurs sammen med en gjeng andre. Jeg ønsket å si til arrangørene at vi var på nivå "intermediate" og ikke "beginners", av frykt for å få for lite utfordrende vegger. Dette synes jeg som regel er en god strategi når man skal prøve seg på nye aktiviteter. Ekte nybegynnerkurs er ofte både trege, kjedelige og usedvanlig basic. Derfor pleier jeg å late som jeg har erfaring også når jeg skal prøve ting jeg ikke kan, uavhengig av om det er snakk om hesteridning (mer galopp), rafting (mer action), kajakkpadling (slipper unna kjedelig guiding) eller klatring. Det gikk imidlertid ikke denne gangen, for typen insisterte på at han trengte mestringsfølelse i klatring for å kunne lære seg å like det. Kurset var heldigvis lagt opp på en måte så man kunne prøve vanskeligere ruter dersom man ønsket det. Selv var jeg kjempegod på første ruta, men da jeg skulle ta neste vegg som hadde samme vanskelighetsgrad som den første, altså "beginner", sto jeg bom fast og falt ned (sikra med tau selvfølgelig) mange ganger. Jeg sto heldigvis kun fast på denne ruta, og mens typen og de andre på kurset mente at de var slitne i musklene og trengte pauser, var jeg full av adrenalin, prøvde rutene mange ganger og fikk stadig mer teken.

Her nærmer typen (hvit trøye heeeeelt på toppen) seg drøye 30 meter oppe i fjellveggen:

Han hadde da omtrent denne utsikten:

Og var så fornøyd da han hadde kommet seg ned igjen i live:

Den dagen vi kom med båt til Tonsai Beach på Railay, spurte vi en fyr på stranda om veien. Etter litt typisk backpackersnakk begynte plutselig fyren å snakke norsk til oss. Han hørte på aksenten vår at vi var norske. Kjipern. Denne typen var Mario og han viste seg å være verdens beste fyr. En høy og blid lærerbergenser med chilenske aner som er på ett års reise i hele verden (han er også C- kjendis, for han var med på 71 grader nord det året Benedicte vant).  

(for the record er dette bildet tatt 10 minutter før jeg spydde full en hel plastpose- les mer).

Mario viet en hel dag til oss på Railay for å lære oss hvordan vi kan klatre på egenhånd, på fagspråket kalles dette å klatre på led. Mens vi første dagen klatra med topptau (guiden hadde på forhånd festa tauet som sikra oss i toppen av veggen), skulle vi nå sikre tauet til veggen etterhvert som vi klatra oppover. Dette er mye mer utfordrende enn å klatre med topptau. Det var gjerne et par-tre meter mellom hver bolt, så fallhøyden kunne bli ganske høy dersom man tryna og det var et stykke ned til forrige sikring. Selv om dette var mye vanskeligere og skumlere, klarte vi det relativt bra. Mario syntes vi var litt slurvete og tungnemme i tide og utide, men det skjedde ingen ulykker. Vi hadde en helt fantastisk dag der vi virkelig fikk prøvd ut våre klatreferdigheter. Jon Arne var kjempegod, men slet seg fullstendig ut på en rute han ikke klarte (jeg klarte den på null komma niks), og måtte gi seg klissvåt av svette og med skjelvende armer og bein. 

Selv merket jeg ikke noe særlig på kroppen at klatring er fysisk utmattende i tillegg til ekstremt kult. Jeg prøvde meg etterhvert på mye mer teknisk utfordrende ruter som innebar både overheng og at jeg måtte bruke absolutt hele kroppen. Det var helt vilt kult. 

(Her er jeg i et veldig teknisk krevende parti der jeg ikke hadde grep med føtter eller armer og bare måtte rikke meg oppover. Kjempekult.)

Av en eller annen merkelig grunn fikk jeg en skikkelig smell da dagen var ferdig. Jon Arne og Mario var bare sultne og slitne, mens jeg var fullstendig utmatta og kvalm. Jeg klarte hverken å spise eller drikke, og det føltes som om jeg holdt på å spy og besvime om hverandre. Typen sa at jeg oppførte meg som en unge fordi jeg klaga så mye. Selv har jeg aldri i hele mitt liv følt meg mer elendig. Kvelden endte med at jeg spydde som et helvete (nesten to liter!) og sovna grytidlig. Det er fortsatt et mysterium hva som var galt med meg. Typen mener jeg ble dehydrert av all aktiviteten og for lite drikke. Selv mistenker jeg at jeg kanskje fikk salmonella eller noe annet alvorlig. 

Som følge av min ekstreme sykdom (som fikk meg til å glemme myggstikkene) måtte vi ha en klatrepause dagen etter. Vi leide kajakker og padla så sakte vi kunne rundt omkring i området, gjennom grotter og til øde strender. Digg dag, og jeg var helt frisk innen solnedgang.

(Hver kveld samles de lokale gutta seg til fotballkamp på stranda. Kampen er ikke over før sola forsvinner)

Dagen etter var satt av til en dritkul ekstremsport som kalles "deep water solo". Dette er normal fjellklatring som gjøres på limestone-fjellene som er i havet utenfor Railay, men forskjellen er at det ikke brukes noe utstyr eller noen form for sikring - kun gamle klatresko. Den eneste veien ned fra fjellveggen er vannet under. 

Det første Jon Arne sa da han våknet denne morgenen var at han hadde drømt at Liverpool vant 3-0 mot Southampton i kampen som hadde vært i løpet av natta, og som han ikke visste resultatet av. Det er et vedvarende problem på denne reisen at mange av Liverpool-kampene spilles på ugunstige tider på grunn av tidsforskjellen, og at Jon Arne derfor ikke får sett disse kampene. Da han under frokosten sjekka nettet og fant ut at han hadde vært sanndrømt, var det en riktig stolt og lykkelig fyr som gikk løs på dagens klatreaktiviteter. Et lite øyeblikk glemte han nesten at han egentlig har høydeskrekk, og før han visste ordet av det var han drøye 15 meter oppe i veggen og måtte hoppe ned i havet (Jon Arne er han i svart shorts). 

En av de beste tingene typen har lært meg etter at vi ble sammen, er at det er null poeng i å grue seg. Pappa har forsøkt å lære meg dette i en årrekke uten å lykkes. Dette kom veldig godt med i deep water solo, der mange ikke fulgte denne filosofien og ble sittende der oppe i fjellveggen i mange minutter fordi de grua seg til å hoppe (noe de uansett måtte gjøre før eller siden). Og det eneste man oppnår ved å grue seg er jo bare at man utsetter det man uansett vet at man skal gjøre, og det er bortkasta energi. En del av meg var redd både for å falle ned fra fjellveggen uten å kunne få til et kontrollert hopp, og det å hoppe ned fra disse skyhøye høydene. Fornuften i meg trumfet imidlertid frykten, og jeg klatra som om jeg ikke var redd i det hele tatt og hoppa konsekvent tre dype pust etter at jeg hadde bestemt meg for å hoppe. Og mens Jon Arne og de andre folka etterhvert var såre i musklene sine, var jeg full av energi til the bitter end. Det er kanskje det kuleste jeg noensinne har gjort, og skal man tro mine medklatrere som var med på samme tur, så har jeg ganske bra teken på det (det skal sies at jeg enda ikke har forsøkt de virkelig krevende rutene, så selvfølelsen min og mitt selvoppnevnte talent mitt må ses i lys av dette). 

Jeg er hun med svart shorts.

Denne dagen var vi begge bare lykkelige og utmatta etterpå, og vi unngikk både besviming og spying. Vi bestemte oss for å avslutte de fysiske utfoldelsene på Railay med litt ekte thaimassasje. I en time ble vi tråkket på, tøyd på i retninger som kroppen umulig burde tøyes i (for eksempel lå vi på magen mens dama prøvde å få fotbladene til å berøre hodet samtidig som hun presset armene bakover), og massøsene forsøkte å dra av både fingre og tær på oss. Etterpå var vi ganske svimle og skjelvende, men det var en god feeling. Vi var strålende fornøyde med massasjen, og er fortsatt usikre på om stølheten vi følte påfølgende dag skyldtes massasjen eller klatringa. 

Jeg kunne gjerne ha vært på Railay mye mye lenger (skulle da ha investert i et litt bedre overnattingssted) og bare klatra hver dag og blitt skikkelig god. Jeg skal definitivt fortsette å klatre framover. Om jeg får med meg typen som fast klatrepartner er imidlertid litt mer usikkert. Han syntes det var kult, men jeg vet ikke om han og klatring går i tospann for resten av livet. Jeg er med andre ord på utkikk etter klatrepartner når jeg kommer hjem til sommeren! Kanskje jeg skal høre med Jo Nesbø, han snakka jeg nemlig med den første dagen i Railay. Kompisen hans lurte på om jeg var norsk. Jeg prøvde å forholde meg kul og svarte: "Ja - dere også?"...

Eventuelt kan jeg høre med han her, som bare gikk under navnet Edderkoppmannen:

Tror jeg avslutter denne bloggen her. Forholdene er ikke helt tilrettelagt for å skrive eller drømme meg tilbake til Railay. Vi sitter nå på en stappfull buss mellom Bagan og Kalaw. Turen skal ta ni timer, men hvem vet. Det er en ganske normal skolebuss, bortsett fra at de har et ekstra klappsete i midtgangen. Hver gang bussen stopper og noen kommer på, må alle på midtsetene reise seg. Det er mange lyder som hosting, harking og spytting kombinert med høy burmapopmusikk og medfølgende musikkvideo (når sant skal sies er vi litt usikre på om musikken tilhører musikkvideoen). Med andre ord så har jeg ikke sjans til å blogge mer...