Plutselig ble idyllen brutt av et kjempePANG! og et par meter foran oss hadde to scootere krasja i høy hastighet. Det lå to livløse menn i veien og rundt oss stod det et titalls måpende forbipasserende. Vi fikk ganske sjokk da det gikk opp for oss hva vi sto overfor, men skjønte straks at vi måtte ta grep ettersom alle rundt oss sto som forsteina i bakken. Mens typen har lært førstehjelp fra Heimevernet, har jeg sett mang en sykehusserie, så det kunne nok både vært bedre og verre. Ringe ambulanse, sjekke puls og pust, legge i stabilt sideleie, holde nakken stabil, osv.
- Kaija.
Begge de skadde hadde tissa på seg, og han ene hadde pusteproblemer og begynte etterhvert å spy masse, fortsatt like bevisstløs. De første ti minuttene var det kun typen og jeg som var borti de skadde, mens folkemengden rundt oss holdt seg på god avstand. Et par folk pekte på de skadas nedtissa bukser og fortalte oss at de var "drunk". Våre tanker gikk mer mot indre blødninger, sirkulasjonssvikt, kvelning og Sofienberg-saken, men det var vanskelig å kommunisere fram ettersom ingen kunne noe særlig engelsk.
Etter noe som virka som en evighet foreslo en fyr på scooter at vi skulle lempe han som spydde opp på bagga hans så kunne han frakte ham til sykehuset. Vi forsøkte å si at han nok burde ligge i ro fram til ambulansen kom ettersom nakken og mye annet kunne være skadet, men før vi visste ordet av det hadde de løfta ham på klumsete vis opp på bagga på scootern. Han var hele tiden bevisstløs og kom bare med snorke- og gurglelyder. Jeg holdt febrilsk i hodet til stakkarn så det ikke skulle dingle. Omtrent da kom ambulansen, eller den tomme gamle kassebilen med sirene på taket og med plass til to bårer. Det var et helvetes kaos og ambulansefolka virka mildt sagt uproffe. Da de skulle få den skadde som spøy på båra lot de han bare ligge på ryggen mens spyet gurgla i halsen på han og han ikke fikk puste. Vi prøvde å formidle at han ble kvalt, men de vifta oss unna og sa "it´s okey". Da de skulle ta båra inn i bilen presterte de å vippe av hele mannen så han deisa tungt ned i asfalten. De hadde ikke festa bårebeltet rundt mannen.
Omsider kjørte ambulansen av gårde med de to skadde. Vi var da fulle av spy, frustrasjon og adrenalin, og priste oss lykkelige over at det ikke var en av oss som hadde blitt skada og måtte gjennom dette grusomme kaoset før en eventuell profesjonell bistand.
Bildet ble tatt et par sekunder før den skadde velta ut av båra og falt i bakken.
Vi er usikre på hvordan det gikk med de to mennene. Vi ba resepsjonisten på hotellet undersøke og hun fortalte oss dagen etter at hun hadde hørt at de to som ble frakta til sykehuset hadde vært fulle og at de kun hadde trengt en rutineundersøkelse før de kunne dra hjem. Vårt inntrykk var at det var hakket mer alvorlig enn som så og dagen etter lå det en blomsterbukett i krysset der ulykken hadde skjedd, så vi vet ikke helt hva vi skal tro på. Vi har nå meldt oss inn i Norsk Luftambulanseforening og førstehjelpskurs står øverst på to do-lista mi når jeg kommer hjem. Det er mye enklere å håndtere døde folk enn skadde folk.
Fra traumeblogg til foto/reiseblogg - en overgang
Traumene fra ulykkeskvelden måtte bearbeides, og hva er vel bedre enn strand, god mat og shopping? Idylliske Hoi An har flust av muligheter, og dagene har stort sett gått til å sykle mellom koselige gule murhus, skreddere, restauranter og stranda.
En typisk gate i gamlebyen i Hoi An. Ingen motoriserte kjøretøy, bare sykler og dunkelt lys fra papirlampene.
Typen på en helt vanlig dag i Hoi An.
Vietnam har verdens billigste øl. Her var det én krone glasset. Skål!
Vietnamesisk ferskøl er den billigste, og den tappes fra fat akkurat som i Norge.
Denne lille gatekaféen hadde happy hour, to øl for én... vi endte opp med en regning på fem kroner. Bra for budsjettet!
Tre gode venner møtes i hver sin båt for litt ettermiddagssladder... råning a lá Vietnam
Typen tapte i veddemål, jeg fikk bekrefta at jeg har god retningssans og i tillegg ble jeg påspandert luksusmiddag på italiensk restaurant!
På stranda ved Hoi An ble alle turister møtt av mange vinkende og hylende damer som ville at vi skulle velge deres solseng. "HEY HEY COME HERE!" brølte de. På bildet under er det tre damer (røde piler) som prøver å huke inn turisten med den grønne shortsen (grønn pil). I begynnelsen var det litt uvant med denne formen for innkastere, men vi fulgte da etter dama som vinka mest iherdig og fikk oss noen digge senger for å nyte slaraffenlivet.
Kaijas bein til venstre og Jon Arnes bein til høyre. I midten er det en balje som her i landet brukes som fiskebåt. De ror med én åre og klarer på merkverdig vis å holde balja relativt stabil i vannet.
Jeg står på en bru og ser utover elva.
Plutselig hører vi masse musikk og tror at vi har en bryllupsfest i nærheten. Men den gang ei! I lastebilen på bildet under er det en likkiste, og rundt kista satt det vi antar er nærmeste familie til avdøde og spilte på noen instrumenter. Bak bilen fulgte et gravfølge bestående av en lastebil til med spillende folk på lasteplanet etterfulgt av et femtitalls scootere. Sammen kjørte de sakte bortover veien for å følge avdøde til sitt siste hvilested.
Livet som er ferdig levd skal også feires, si!
Apropos underfundigheter ved Vietnam. Bildet under viser det typiske antrekket i Vietnams gater i 40 hete varmegrader. Bukse, genser, hettejakke, vanter, munnbind og gjerne en caps under hjelmen... Vi har vurdert om det kan være sola de vil beskytte seg mot, men antrekket er akkurat det samme på kveldstid og ofte også inne på butikkene. Vi har også tenkt at det kan være forurensning de beskytter seg mot, men jaggu bruker de ikke munnbind i skogen og ved havet også! Vi tror kanskje det rett og slett er mote.
Etter mye googling hadde jeg funnet fram til et ekte jernpumpegym i Hoi An. Til min store skuffelse var et stengt da vi ankom. Hvis noen lurer på hva flekkene på trøya mi er, så er det svette fra der kamerastroppen har vært. Vi svetter uante mengder dagen lang.
Jon Arne ble kjempeglad når det viste seg at det ikke ble pumping likevel, og gjør et forsøk på å overbevise meg om at han ikke trenger mer muskler.
Hver bidige dag i Hoi An tok vi turen innom skredderne våre. Byen er nemlig kjent for sine mange skreddere av høy kvalitet. Planen var egentlig å være måteholdne, men det viste seg at det var umulig. Typen endte med to lekre dresser, en blazer, fem skjorter, en skinnjakke og et par sko. Selv kjøpte jeg meg også et hav av lekre klær.
Skredderdama mener at Jon Arne burde fortsette med å være slank i stedet for tjukk.
Etter den italienske aftenen hvor vi delte en hel vinflaske, dro vi hjem og hadde fotosession. Her ligger vi i senga og later som om vi som vi er stive prøvedokker blant alle våre nye klær:
Her later typen som om han er en Dressmann-modell, evt. George Clooney.
Og på bildet under later jeg som jeg er Jenny Skavlan. Hun har nemlig også blå skjorte og skinnskjørt har jeg sett, bare litt lengre bein. Dette skjørtet måtte jeg forresten kjempe for. Skredderen forsøkte nemlig å lure meg ved å lage et skjørt av et kjempestygt og grovt skinn som ikke var det vi var blitt enige om da jeg bestilte det. Heldigvis klarte jeg å krangle meg til at de laget et helt nytt skjørt av det tynne, lekre skinnet jeg ville ha og vi skiltes som venner alle sammen.
Maten i Vietnam er vidunderlig og full av smak, og vi har tenkt til å invitere på vietnamesisk aften når vi kommer hjem til Norge. Derfor bestemte vi oss for å dra på matlagingskurs!
På vei til matlagingskurs i en liten båt.
Båtføreren frakter oss trygt i land ved hjelp av gassen som er festa til tåa.
Ei irriterende dame på markedet tvang først typen til å sette seg ned ved siden av henne før hun sekundet etter krevde en dollar. Makan til frekkhet. På toppen av det hele knabba hun 10 000 dong i tillegg (3kr). Neste gang er vi forberedt!
Typens fantastiske ferske vårruller med digge urter, bøndespirer, reker, og ikke minst en helt vidunderlig peanøttsaus.
Jeg er i dyp konsentrasjon i det jeg flipper en sprø dødsgod pannekake elegant rundt i panna.
Dette måltidet gikk av med seieren. Kjempegod biffsalat med nudler, masse urter, peanøtter, hvitløk, chili, annen løk og mye annet digg.
Vi forlot Hoi An stappmette og fornøyde (særlig jeg er stappa ettersom forrige ukes magesjau er blitt erstattet av forstoppelse takket være djevelmedisinen, Imodium), klare for ambassadeparty og 17. maifeiring i Hanoi.
TRE GANGER TRE HURRA I HANOI!
Hanoi er en herlig, grønn og ren by med små koselige gater, masse parker og små sjøer, og gatelivet er alt det vi forestilte oss om Vietnam.
Som kongen og dronninga ble vi sykla rundt i Hanois gamleby og brukte ikke så mye som en kalori.
Selgere traver alle Hanois gater i jakten på kunder som trenger litt urter.
Denne selgeren har en mobil butikk i form av en sykkel. Vi så også tilsvarende sykkelbutikker som spesialiserte seg på for eksempel kaffekjeler eller koster.
I alle byene vi har passert hittil på vår ferd er strømnettet et eneste kaos som på underfundig vis fungerer rimelig bra.
Her spiser vi middag på en typisk gatesjappe i Hanoi. Den runde fyren ved siden av typen prøver å sjekke opp fotografen.
Sånn ser det ut på bakken etter et endt måltid på en gaterestaurant i Hanoi. Alt rælet skuffes ned på bakken til kakerlakkenes store fornøyelse.
For første gang i historien arrangerte den norske ambassaden i Hanoi en stor 17.mai-fest, og det ville vi selvfølgelig få med oss! Omtrent 400 personer møtte opp for å hylle fedre- og mødrelandet vårt (de fleste var utlendinger som hadde en eller annen tilknytning til ambassaden). Typen og jeg har ikke gått i 17.mai-tog siden vi var russ og fikk mer 17.mai-følelse enn noen gang.
Det lokale korpset hadde lært seg norske 17.mai-marsjer. Finn Jon Arne!
Topp stemning!
Det beste med hele dagen: norsk mat! røklaks, vafler, brunost og ikke minst pølser!
Ja, vi elsker Norge!
- Kaija.
