Fra Laos til Kambodsja - en bildeblogg.

Vi har ikke klart å unngå å få med oss at påsken i Norge har vært vidunderlig og at det nå er sommerstemning i både by og fjell, så vi innser at vi kanskje ikke klarer å misunne noen uansett hvor mange fantastiske bilder vi legger ut fra reisen vår, men vi skal prøve. 

Siden forrige oppdatering har vi beveget oss fra nord i Laos og ned til Kambodsjas hovedstad, Phnom Penh. Om sant skal sies har vi allerede forflyttet oss videre til Kambodsjas kyst og hatt noen svette dager sammen med gjesten vår, Sondre, men det er tema for neste blogg. Dette innlegget er evig langt og med et hav av bilder, så dere får ta det i etapper, folkens...

Etter den avslappende, dog traumatiske, båtturen til Luang Prabang, nøt vi noen aktive dager i denne fantastiske byen som er kjent for sin gode atmosfære, franske lekre arkitektur og fantastiske diggbare restauranter. 

På dagtid sykla vi stort sett rundt og jaktet på områdets lekreste vannfall, som har rykte på seg for å være himmelske. Det første vannfallet vi kom til var imidlertid ikke stort å skryte av. Hadde ikke sjans til å bade, for eksempel, og vi trengte et skilt for i det hele tatt å skjønne at det var et vannfall:

Vannfallet over alle vannfall, Kuang Si, viste seg å ligge en tre mils kupert sykkeltur unna Luang Prabang... og det var verdt strevet. Vi kom fram overopphetede og slitne i god tid før turisthordene, og fikk derfor våre første bad helt alene. Vannet er et krystallklart og kjemperent oppkom (oppkom er et nytt ord for meg også, og det betyr rett og slett at det er vann som kommer opp fra jorda) fra intet på toppen av en høyde i jungelen. Elva hadde mange vannfall som alle endte i noen nydelige rolige badekulper med temperatur omtrent som i Glomma en helt ok sommerdag. Med rundt 40 grader i lufta har vi lenge hungret etter friskt og kaldt ferskvann å bade i...

De to pygméene er typen og meg... jeg er hun i pastellfarger:

Etter hvert kom det flere og flere turister og vi bestemte oss for å utforske området for å finne ut nøyaktig hvor det vidunderlige vannet stammet fra. Vi fulgte en sti gjennom jungelen oppover på siden av vannfallet og plutselig kom vi over et skilt ved et veiskille som sa at vi ikke fikk lov til å ta stien til venstre fordi det kunne være farlig. Hva kan være farlig i dette paradiset? spurte vi oss selv uten å finne et svar vi kunne slå oss til ro med. Som de rebellene vi er, snek vi oss gjennom gjerdet for å se hva som var så "farlig"...

Og jaggu viste det seg ikke at det var nok et herlig øde paradis av et vannfall med egen badekulp uten noen andre folk! Vi oppdaga ingen farer her bortsett fra en noe skrøpelig sti, og var godt fornøyd med å ha brutt regelverket....

Vi fant aldri kilden til vannfallet, men på vei tilbake til Luang Prabang møtte vi en veldig bedagelig bjørn som kula´n i et tre:

På hjemveien sykla typen med den bløte badeshortsen sin. Alt på shortsen tørka bortsett fra setepartiet så det så ut som han hadde tissa på seg. Haha:

Sykling og vannfallbading var imidlertid ikke den eneste aktiviteten vi bedrev i Luang Prabang. Fast bestemte på å ikke gi opp vår nye hobby fjellklatring, testa vi ut områdets eneste klatrevegg, Gecko Wall. Veggen var på et helt øde sted langs Mekong-elva og vi ble frakta dit med båt. Som de eneste klatrerne (og menneskene) i nærheten, var vi opptatt av sikkerhet og brukte sykkelhjelm for å beskytte hodet. 

Vi er kjempegode på rutene som er innenfor vårt nivå og vi klarte til og med et lite parti som var ganske krevende klatreteknisk:

I troen på at vi var blitt flinkere i løpet av dagen, prøvde vi oss imidlertid på et par vanskelige ruter, og på én av disse klarte vi rett og slett ikke å komme opp til toppen. Det hjalp ikke at sola etter hvert begynte å steke på veggen vi klatra i og fem tusen insekter samtidig ble veldig interessert i våre svette kropper. Gecko wall hadde tydeligvis ingen gekkoer til å spise opp insektene...  At vi ikke kom opp førte til at vi måtte fire oss ned i våre medbrakte karabinkroker som dermed ble hengende igjen i veggen. I frykt for de økonomiske konsekvensene av å levere tilbake det innleide klatreutstyret med to kroker i svinn, gjorde vi alt for å hente krokene. I etterkant tror vi ikke at vi gjorde ting helt etter boka... Vi måtte klatre andre ruter og gå litt hit og dit for å få tak i krokene. Her er Jon Arne 15 meter oppe i veggen, og den røde pila viser hvordan tauet gikk fra han og ned til meg som sikra han. Det endte med at vi nesten ikke fikk ned typen fordi tauet var så på kryss og tvers at det ikke var bevegelig... Det gikk bra til slutt da og vi var fornøyde med egen innsats og læring:

På kveldene i Luang Prabang var vi som regel utslitt etter sykling eller klatring, og vi roa ned pulsen på svabergene mens vi så på solnedgangen og lokale fiskere langs Mekong-elva:

Maten i Luang Prabang var kjempegod, og det var blant annet et diggbart nattmarked hvor man kunne ta så mye man ville fra buffeten, og som man fikk plass til på en tallerken, for en liten gul tier:

Her var det også grillet kyllingfilet som nesten smakte norsk, så jeg konverterte for en kveld til kjøttspiserverdenen:

Etter masse sykling, klatring og mat nøt typen massasje av en svært ung lokal pike...

All good things must come to an end, og vi reiste derfor videre med nattbuss fra Luang Prabang til Laos hovedstad, Vientiane. Bussens interiør minnet en del om våre forestillinger av et bordell, og vi fikk en egen dobbeltseng for oss selv. Vi sov som noen steiner begge to.

Etter en dag i Vientiane tok vi nok en nattbuss, denne gang til Pakse, et par timer nord for grensa til Kambodsja. Vi ble lurt trill rundt og betalte tre ganger prisen for billetten, og sov helt ok gjennom natta. Etter to netter på buss bestemte vi oss for å unne oss litt luksus på et av hotellene Lonely Planet hadde anbefalt i Pakse som både kunne skryte av fitness-senter og jacuzzi. Hotellet var stort og elegant som et palass, men glamouren stoppet dessverre der. Det første som møtte oss på hotellrommet var tre kakerlakker, to døde og en halvdød (typen skvisa den med dopapir og trakk den ned i do). Jacuzzien var blitt overtatt av frosker, så den unngikk vi. 

"Fitness-senteret" hadde også definitivt settt sine bedre dager. Omtrent alle wirene på apparatene hadde røket, vektene var rustne og umulig å regulere og et gedigent tusenben (kanskje 30cm) bodde inne i nedtrekksapparatet.

Pakse var med andre ord en ganske intetsigende opplevelse, men vi sov oss gjennom natta og sto opp med sola for å fortsette reisen sørover. Etter totalt 38,5 timer bussreise på tre døgn kom vi endelig til vårt neste reisemål: Seam Reap i Kambodsja. Hjembyen til de fantastiske eldgamle Angkor- templene!

Etter å ha fått Burma litt på avstand, begynner vi nå å forstå at reisen vår der var helt fantastisk. Det er utrolig hvor positivt det virker inn på opplevelsen av en reise at man treffer imøtekommende, nysgjerrige og blide lokale. I etterkant skjønner jeg at lokalbefolkningen har mye større påvirkning enn mat! Så fort vi hadde kryssa grensa til Kambodsja slo det oss at dette landet på mange måter minner om Burma. Etter to uker i Kambodsja har vi hver dag møtt blide og vinkende lokale som tilsynelatende syntes det var helt topp at vi utforsker deres hjemland. Dessverre har også landet den fellesnevneren med Burma at fattigdommen er svært prekær og synlig, og mange bor under ekstremt enkle kår. I tillegg var det frustrerende å se hvordan folk kaster søppel absolutt overalt. Mange områder, også der folk bor, er helt dekket med søppel. En gang stoppet bussen vår bare for at de ansatte skulle kaste ut søppelet sitt i veikanten. 

Tilbake til det positive... Siem Reap og Angkor Wat! Vi tilbrakte seks dager i dette området og vi kunne gjerne vært her lengre.

Hver dag sykla vi rundt med et nytt mål for øyet. Første dagen sykla vi til en kunstig dam en drøy mil unna byen der et hav av lokale var samlet for piknik og bading i badering (bildekkslange). Jeg er usikker på om baderingen funker som en sikkerhet fordi mange ikke kan svømme, eller om den er der kun som en leke.

Før vi kom fram var typen furten (og mente det var min skyld) fordi underlaget til tider var tørr og løs sand som ikke var mulig å sykle i:

Han mykna med en cola og en hengekøye:

Det hjalp også med et billig og godt måltid fra denne lille mobile restauranten:

Enda så godt det så ut, var vi alt for mette til å ta en smakebit av disse delikatessene som de lokale gomlet som om det skulle vært potetgull (for de med dårlig syn (dere bør vurdere laseroperasjon) så er dette larver, biller og kakerlakker):

De neste dagene brukte vi på å sykle rundt i de gamle Angkor-templene. Vi var ganske alene om å sykle, men vi var definitivt ikke alene i området. Kambodsjas eneste offentlige helligdager (buddhistisk nyttår) ble feiret akkurat disse dagene, så mange lokale tilbrakte fridagene med å danse til sørøstasiatisk popmusikk for fulle guffer rundt templene. 

Scooterne i Kambodsja blir utnyttet for alt de er verdt... her er det en familie på fem som sitter på scootern, men ofte var det enda fler og gjerne med noen stående på fanget til de sittende. Hvis noen i det hele tatt bruker hjelm, er det som regel bare sjåføren.

Vi skygget folkemengdene så godt det lot seg gjøre, og fant etter hvert våre egne tempelveier:

Det var fantastisk å sykle og gå blant disse gamle vakre templene langt inni skogen. Det som idag er vernet område for Angkor-templene, var for tusen år siden en livlig by som huset over én million innbyggere. Til sammenligning hadde London bare femti tusen innbyggere på samme tid. De religiøse steintemplene som er fulle av inngraveringer, sinte ansikter og blide buddhaer har overlevd både jordskjelv og grusomme Røde Khmer. Eller sistnevte påstand er en sannhet med modifikasjoner. Røde Khmer var imot alt som hadde å gjøre med religion og ødela mye av den gamle tempelbebyggelsen ved å hugge av hoder og ansikter.

Jon Arne forsøker å sitte i en hoppende lotusstilling foran et fint tempel:

Naturen hadde tatt en del av templene i sin varetekt:

Dette tempelet (35 km sykkeltur unna Seam Reap) var så rosaaktig i fargen og hadde så mange detaljerte inngraveringer at ryktene sier at det er kvinner som har laget det: 

På vei til det rosa tempelet dro vi innom landminemuseumet, der vi blant annet fikk se et liksomekte minefelt. Det er fortsatt mange landminer og udetonerte bomber i Kambodsja etter at USA bomba landet under Vietnam-krigen og etter at Røde Khmer prøvde å hindre folk i å flykte på 70- og 80-tallet. Jeg leste i avisa her at bare i januar og februar i år ble førti personer (de fleste barn) drept av landminer. Slik ser et minefelt ut:

Tilbake til sykling og idyll... 

Jeg sykler uten hender hvor enn jeg har muligheten:

I Kambodsja feires nyttårsaften i tre dager og i gatene i Siem Reap var det fullt av folk (noen var til og med kjempefulle) som dansa og heiv vann og babyrumpepulver på hverandre. Vi ble med på festen, som seg hør og bør, men avslutta kvelden relativt tidlig for å få med oss  at solen reiste seg over Angkor Wat, verdens største religiøse bygning:

Vi var ikke alene om å ville få med oss dette synet:

Panorama over Angkor Wat:

Fulle av inntrykk og med ønske om å tilbringe mange flere dager blant templene, måtte vi til slutt sette oss på en buss nedover mot Phnom Penh, Kambodsjas kaotiske hovedstad. Ettersom Jon Arne er slik en glimrende scootersjåfør, leide vi oss straks motorsykkel for å oppsøke et naturreservat 45 km sør for hovedstaden. Lonely Planet sier at "if there are any traffic rules in Cambodia, they are all ignored". Vi følte derfor at vi lekte med livet der vi (sjåføren) prøvde å manøvrere oss gjennom stappa gater der tuktuker, scootere, fotgjengere og biler (og noen ganger kuer) kom i alle retninger. 

Vi var også litt engstelige for å få en koffert i fleisen fra en av de noe overfulle minibussene vi passerte:

Men vi overlevde den strabasiøse ferden, og ble mottatt med et stort smil fra elefanten, Lucy:

En Twin Peaks-fugl satte også pris på besøk fra oss:

Men for oss var det aller beste å klappe og synge for reservatets mange gibbons... Apene vi kun hadde hørt og sett på avstand i Laos, fikk vi nå anledning til å kose og dulle med. De var kjempekule og både typen og jeg fikk oss noen gode nye venner:

De siste ukene har vi reist i innlandet av både Burma, Thailand, Laos og Kambodsja. Brunfargen har nesten forsvunnet fullstendig og vi husker knapt hvordan det føles med havbris og saltvann i håret (på issen). Det var derfor kjempekoselig og forfriskende med besøk fra Sondre som hadde sekken full av smågodt, norske bøker og tegninger fra nieser, og ikke minst et sterkt ønske om sol og strand. 

Ja, mer om det i neste blogg!

-Kaija

Aper, slanger, lik og andre eksotiske opplevelser

Etter å ha opplevd Burma tok vi et hvileskjær ved The Atlanta i Bangkok. Dette billige kongehotellet ligger sentralt til i enden av en stille gate og er knapt synlig fra utsiden, men innsiden skjuler blant annet et 23 meter langt utendørsbasseng (som visstnok var Bangkoks første hotellbasseng når det ble bygd på 50- tallet) og en enkel restaurant med fantastisk billig og god mat. Med raskt Internett var det perfekt å ligge ved bassengkanten for å planlegge veien videre og for å få lastet ned noen filmer til iPaden for å sikre reiseunderholdningen.

Vi var 3 netter i Bangkok, og bortsett fra planlegging brukte vi tiden på shopping, jogging i Lumphini Park og fråtsing av både sushi og pizza. Bangkok er en fantastisk by, og vi var litt mer laidback denne gangen sammenligna med da vi var her sist. Vi unnet oss litt ekstra etter all sytinga vår i Burma, og stakk blant annet på en luksuskino der vi fikk et glass vin før vi ble geleidet til våre komfortable kinoseter for å se filmen Non-Stop. I et par timer glemte vi begge fullstendig at vi er på reisefot:

Vi besøkte også en bar på toppen av en skyskraper for å få med oss Bangkok skyline og solnedgangen, og for å drikke et par drinker og øl som kostet skjorta (det vil si norske priser).

Stedet var så snobbete at min kule, røde shorts ikke var bra nok for dem. Derfor fikk jeg låne en dressbukse som plutselig gjorde meg til takets hippeste siden jeg også gikk med nyinnkjøpte converse- sko:

Etter denne lille storbyferien var det på tide å komme seg på veien igjen, eller rettere sagt på skinner igjen siden vi hoppet på nattoget nordover til Chiang Mai. Etter luksusturen på forrige togreise med egen kupé, sparte vi denne gangen noen kroner på å dele sovekupé med to andre. Noe som gikk veldig bra siden den ene senga forble tom, mens den andre senga ble bebodd av en stille mus som trakk igjen forhenget med en gang hun kom inn i kupeen - uten å si god natt en gang(!)

Chiang Mai er en veldig stor og trafikkert by, samtidig som det er avslappet og god stemning. Her fikk jeg testa mine venstrekjøringsferdigheter på leid scooter til 30 kr dagen. Latterlig billig for å cruise rundt på en 125- kubikker. 

Vi gikk et par turer i fjellene rundt Chiang Mai og lot oss blant annet imponere av størrelsen på løvet:

Vi leide oss også utstyr for å teste klatreferdighetene våre på egen hånd etter opplæringa vi fikk av Mario tilbake i Railay. En lang scootertur utenfor byen var det gode klatremuligheter, og vi hadde en veldig suksessfull dag her siden vi overlevde. Neida, klatring er faktisk morsomt når man ikke dør (takk for god opplæring Mario!).

Kaija prøver seg på en klatrerute i en bortgjemt grotte.

Kaija etter at hun ikke klarte klatreruta i grotta 

(etter 30 min intens prøving og smell på både legger og klatreselvtillit).

Til Kaijas forsvar var det en 6A+ rute og ikke 6A som hun trodde. Litt av noen graderinger i denne klatreverdenen.

Etter tre netter i Chiang Mai var det på tide å komme seg ut av Thailand. 5 av 8 uker på tur var brukt her. Vi tok en minibuss nordover til Chiang Khong, der vi tok buss over Mekong River og inn i Laos. Neste etappe av reisen vår var i gang! Vi hadde planlagt å ta en slowboat nedover Mekong River og ned til Luang Prabang dagen etter, men på bussen nordover hadde vi kommet i prat med en amerikansk jente som fikk oss på sporet av å endre reiseplanene - fleksibilitet på tur er fantastisk!

Hun skulle nemlig delta på The Gibbon Experience - en 3-dagers tur i jungelen hvor man sover to netter i trehytter og kjører såkalte zip-lines for å komme langt inn i jungelen der man kanskje får se en sjelden ape - The Black-crested Gibbon. Hele prosjektet er startet for å ta vare på denne utrydningstruede apen, og der de som tidligere jaktet ulovlig på disse apene nå i stedet er deres voktere - og hvor de nå tjener bedre penger på turister som deltar på disse turene. 

Vi hadde lest om opplegget i Lonely Planet og vurdert det, men slått det fra oss siden prisen var skyhøy (300 $ per person). Men nå satt vi og spiste middag ved Mekong River og hadde skikkelig lyst til å prioritere denne opplevelsen. Som sagt, så gjort - 15 timer senere satt vi bakpå en truck som humpet innover en forferdelig vei og fraktet oss godt inn i ødemarka. Etter en times gange var vi på plass ved de første zip-linene: en tjukk vaier som er strukket ut med litt helling og festet til to trær, og hvor man ved hjelp av en klatresele og en festeanordning rutsjer avgårde fra den ene enden til den andre. En annen vaier med helling andre veien sørger for at du kommer deg tilbake.

Godt å få utfordra høydeskrekken sin litt igjen.

Etter tre zip- lines som strakk seg over lengder opp mot 300 meter gikk vi i nok en halvtime før vi var framme ved trehyttene hvor vi skulle bo de neste to nettene. Disse var plassert 35 meter over bakken i et svært tre, og for å komme seg dit måtte man selvsagt benytte seg av nok en zip-line:

Hytta hadde alle fasiliteter som bad, kjøkken og sengeplass for ti personer. Vi var sju stk som skulle overnatte, så det var god plass. Og når vi i tillegg fikk se gibbons som lekte i trærne mens vi spiste middag, så var jungelidyllen fullkommen.

Kaija tar en dusj på hytta i ettermiddagssola

Utsikt fra hytta

Et slag President på kvelden med sære Canada- regler.

Morgenen etter stod jeg og Kaija opp med sola for å ta oss en morgentur i jungelen.

I brosjyren stod det at guidene ville være tilgjengelige for å bli med på turer vi ønsket å ta, men de var ikke særlig interesserte så da stakk vi på egen hånd.

Morgenstund har gull i munn kl.0600

Vi gikk tur mens jungelen våknet for å se etter ville dyr og fugler.

Men det var ikke så mye interessant å se, så da gikk vi til zip-linene for å leke oss her på egen hånd mens sola stod opp. En fantastisk opplevelse!

Kaija i fint driv midt i bildet.

Jeg i fint driv mot sola.

For å ta disse bildene stoppet den ene ute på vaieren litt før mål mens den andre kjørte den andre vaieren motsatt vei. Kaija blei litt stressa da en av guidene til en annen gruppe plutselig kom mot henne på den vaieren hun hang og fotograferte i, så hun begynte å rope HJÆÆÆLP på kav østerdøl. Usikker på om guiden helt skjønte oppstyret, for han bare bremsa rett framfor henne før de begge dro seg inn til landingsplattformen.

Etter å ha lekt oss litt på morgenkvisten gikk vi tilbake til hytta for å spise frokost med de andre. Her hørte vi på gibbon- sang og så dem leke seg i trærne.

Vanskelig å se, men den brune flekken øverst på stammen til det lille treet midt i bildet er en gibbon.

Etter frokost skulle vi på en felles tur lenger inn i jungelen, til flere zip- lines hvor noen av dem var 450 meter lange og 200 meter over bakken. Gjett om gutter med høydeskrekk gledet seg!

Men dette er faktisk siste gang jeg bruker høydeskrekk- kortet, for nå tror jeg at jeg er kurert. Kilinga i magen oppe i høydene kan nok ikke kalles høydeskrekk lenger, bare sunn fornuft. Jeg storkoste meg med disse zip- linene som var fantastisk morsomme, og vi holdt på i et par timer med å kjøre dem fram og tilbake. Her er en film fra én av turene:

Vi besøkte den høyeste trehytta som var hele 60 meter over bakken. Her hadde vi en liten fotoshoot til ære for fotografen:

Når vi var ferdige med å showe foran kameraet og hadde kommet oss trygt inn i hytta igjen, roper plutselig den ene guiden vår: SNAKE!

Og der i taket hang det en jævla svær og grønn slange som var ca to meter lang:

Den kom ned fra etasjen over hvor vi hadde vært og sett på utsikten bare ti minutter tidligere. Grøss!

Jeg er ikke særlig glad i slanger heller. Slangen stakk ikke vekk - den var nysgjerrig og kom sakte ned mot oss. Guiden sa den var farlig og at vi måtte komme oss vekk fra hytta, og vi var ikke vanskelige å be. Så vi zip-linet oss vekk fra hytta én etter én. Vi hadde allerede fått sett gibbons OG en slange- nå begynte vi å få valuta for pengene!

Etter en lang formiddag gikk vi tilbake til hytta for å spise lunsj og slappe av en times tid. Men etter å ha  lagt oss ned i fem minutter ble jeg og Kaija spurt om vi ville bli med på et hemmelig oppdrag av en av de frivillige jentene som jobbet for The Gibbon Experience. Hun hadde hørt fra guiden vår at vi var veldig ivrige på å gå tur, og nå kunne vi få bli med på en skikkelig jungelferd. Og vi var ikke særlig vanskelige å be! Hun hadde ansvaret for kamerafellene i Gibbon- prosjektet - kameraer som er plassert i jungelen og som tar bilde av ville dyr ved hjelp av bevegelses- og varmesensorer. Nå skulle hun finne igjen et slikt kamera som var utplassert for noen dager siden og som hun ikke hadde GPS- koordinatene til, og vi skulle gå helt utenom stier. Hun hadde en machete til å slå vei gjennom den tette jungelen, og det hjalp bra for de to smekre og smale jentene som gikk først - litt verre for han på 1,87 1/2 som kom til slutt:

Vi fikk gått en veldig artig jungeltur på et par timer, og vi fant faktisk kameraet på første forsøk. Dette er Naomi, den frivillige jungeljenta:

Morgenen etter var det på tide å vende tilbake til sivilisasjonen:

Her er hyttegjengen sammen med våre to guider:

Vi fikk tid til å leke oss en times tid på vei tilbake også:

Etter å ha kommet tilbake til Huay Xai møttes vi for en bedre middag og et par kalde pils, og vi skålte for en fantastisk Gibbon Experience- tur. Det var så absolutt verdt pengene!

----

Neste morgen gikk vi tilbake til den originale planen vår og hoppet på en slowboat til Luang Prabang. 

Denne tar to dager, med en overnatting i landsbyen Pak Beng. Nå har vi akkurat forlatt Pak Beng etter en god natts søvn, og det er en veldig behagelig og hyggelig måte å reise på her vi snegler oss nedover Mekong River i 30-40 km/t. Ingen svingete veier, ingen bølger og med fin utsikt og frisk luft.

Det vil si - det er ikke alltid det er like frisk luft. I går fikk Kaija nemlig flashback til gamle dager da hun jobbet som likhenter. Hun merket seg den lett gjenkjennelige liklukta og rakk å tenke "hm, lukter en død vannbøffel det samme som et dødt menneske?", før vi i elva sju meter fra båten så: et dødt menneske!

Den stinkende døde mannen lå der med ansiktet ned og fløt over vannflaten med shorts, singlet og solhatt - han var oppsvumlet og huden var mørkeblå og stekende i sola. En fryktelig surrealistisk opplevelse. Enda mer surrealistisk var det at båtføreren vår ikke stoppet, selv om han helt sikkert så liket der det var like ved båten. Lettere sjokkskadet begynte vi å diskutere teorier om hvem det var og hvordan han hadde havnet der.

Framme i Pak Beng spiste vi middag på en indisk restaurant, og verten kunne fortelle oss at det ofte er kriminelle fra Kina og The Golden Triangle- området (grensa mellom Burma, Thailand og Laos) som blir drept og dumpa i Mekong River, og at det mest sannsynlig er en av disse som vi så. Det var ikke noe vits i at vi informerte noen om liket vi hadde sett, for ingen kom til å bry seg uansett.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - det er eksotisk å være på tur!

- Jon Arne