Verdens- Visitten Ved Veis Ende

Den siste uka har vi hatt ferie. Ja, for vi har faktisk ikke hatt ferie i 19 uker. Det er ganske stor forskjell på å reise og å ha ferie. Men den siste uka av reisen vår har vi hatt skikkelig ferie. Kanskje ikke en velfortjent ferie, men godt å slappe av før hverdagen plutselig er tilbake på det som muligens blir tidenes blåmandag.

Man lever i sin egen lille reiseboble, og plutselig er det over. Det viktigste daglige spørsmålet de siste 133 dagene har stort sett vært hvor man skal spise det neste måltidet. Klokka har vært en pyntegjenstand, og vi har ofte ikke visst hvilken ukedag det er. Nå er det over. Vi er på vei hjem.

Avreise fra flyplassen i Colombo.

Litt vemodig, men vi er begge enige om at det skal bli veldig godt å komme tilbake til kjære, vakre, vene Norge igjen også. Til venner, familie og grovbrød med rauost og et iskaldt glass mjølk. Til taco, elgbiff og ei god dyne. Til grilling i parken, blå Frydenlund og norske jordbær. Til horisontal stilling på sofaen med Walter White, fotball- VM og smågodt. Til norske fjell og Vinjerock. Til bading i Frysja og sykkeltur i marka. Til hverdagen.

Den siste uka har vi vært i Uppuveli, nord for Trincomalee på østkysten av Sri Lanka. På grunn av monsunregnet på vestkysten er det på østsiden man må henge i disse tider for å være sikret sol og sommer på Sri Lanka. Etter å ha rømt så fort vi kunne fra meditasjonsmarerittet oppe i de regntunge fjellene, tok vi første og beste tuktuk-sjåfør med egen bil og fikk ham til å kjøre oss til strand, sjø og solfaktor 30. De siste åtte nettene av turen har vi kost oss på Coconut Beach Lodge, en herlig oase med palmesus og tjue meter fra soveromsdøra til stranda. 

Himmelutsikt fra solsenga ved hotellet vårt.

Og vi har vært late. Skikkelig late. Og det verste er at Kaija ikke har blitt rastløs! Jeg begynner å lure på om jeg har hatt litt påvirkning på henne i løpet av disse ukene vi har vært på tur.

Men vi har da rørt litt på ræva selv om vi har vært late. Vi leide oss sykler, og trådde først sørover til Trincomalee før vi endte opp i Nilaveli, et paradis av en strand ca ei mil lenger nordover kysten fra Uppuveli. Her var strendene enda litt mer øde, vannet enda litt klarere og strendene enda litt hvitere. 

Pigeon Island sett fra Nilaveli.

Men det er også langt mellom gjestestedene og restaurantene, så vi var godt fornøyde med å sykle tilbake til Uppuveli da vi hadde grilla oss godt nok. En fin dag med ca fire mil på sykkelsetet. 

Like utenfor Nilaveli ligger det en liten øy som heter Pigeon Island, og hit dro vi på snorkletur en av dagene. Jeg hadde i et blogginlegg fra Koh Lanta tittelen "Swimming with Sharks" da vi svømte med en hvalhai, men det hadde kanskje vært en mer passende tittel på denne snorkleturen i stedet. For her var det virkelig sharks med s til slutt, dvs flertall. Det krydde av dem! Riktignok var det blacktip reef sharks som er helt ufarlige, men læll da gut. Hai er hai.

Blacktip reef shark (bilde fra Internett, men det var akkurat slik de så ut)

Rett ut fra stranda var det massevis av koraller, og her plaska jeg og Kaija rundt helt alene sammen med 15- 20 haier! De passerte få meter fra oss, og med 3-4 meter vanndybe var det ikke store plassen å boltre seg på - de største var kanskje et par meter lange. En mektig opplevelse, og siden vi var helt alene rundt dem var dette enda mer fantastisk enn å snorkle rundt en hvalhai med 20-30 andre overivrige tilskuere. Da var det på sin plass å ha fotoshoot etterpå:

Vi brukte også en av dagene til å reise ut på fisketur/ delfinsafari. Kanskje sprekt å reise ut med båt kl 06 på mårran, men siden turen varte i knappe 4 timer og det var den eneste aktiviteten for dagen så er det ikke særlig sprekt likevel. Delfinsafarien var en stor suksess - fisketuren noe mer skuffende. Jeg vant lett 4-1 over Kaija, men med en samlet vekt på knappe kiloen er det uansett ikke mye å skryte av.

Kaija med sin eneste fangst - på sitt første kast.

Noen lokale fiskere syntes såpass synd på oss at de kastet en død fisk til oss. Det var nesten så vi ikke fikk tak i den heller, men vi fikk den opp i båten til slutt. Da vi kom tilbake ordnet de herlige folka på Coconut Beach Lodge en herlig lunsj av fangsten vår.

Her er mine to største spist opp - den største på fatet fikk vi av noen fiskere...

Delfinsafarien på samme båttur var som nevnt en større suksess. Utenfor kysten av Trincomalee er det fullt av delfiner, og også blåhval når det er sesong for det. Dessverre for hvalelsker Kaija var den sesongen over for én måned siden, men definene kunne vi i hvert fall se haugevis av!

Her er en video med Kaija som kommentator - like entusiastisk som Arne Scheie i sine glansdager:

Men stort sett lå vi altså på stranda og leste ei bok, vi kasta frisbee, lekesloss i vannet, snakka med hundene og fotograferte kyrne. Et behagelig liv.

Og vi har faktisk lært oss backgammon! Etter at jeg fikk en reiseutgave av spillet i julegave før vi reiste har det stort sett ligget nederst i sekken pga noen uforståelige og forkortede spilleregler som fulgte med. Men etter 5-6 "backgammon for nybegynnere"- videoer på Youtube kom vi endelig i gang, fem dager før hjemreisen. Bedre sent enn aldri!

Backgammon, italiensk restaurant og rødvin på "siste kveld"- date.

Da Kaija var rastløs etter at vi hadde vært i Hanoi i Vietnam og kost oss med vafler og pølser, fant hun ut at vi skulle ha pushups- konkurranse fram til slutten av turen. Med en sirlig utført tabell i reiseboka vår kryssa hun ivrig av hver gang hun tok pushups. Jeg var litt treig i avtrekkeren som vanlig, og hun ledet med 4-5 kryss på det meste. Men med en skikkelig Northug- spurt og 3-4 sett hver dag de siste dagene dro jeg både innpå, forbi og til slutt parkerte jeg henne med to sett på turens siste dag. Dama som påstår at hun ikke er en dårlig taper mugna skikkelig, og påstod at det ikke var å vinne med ære. Visstnok bedre å gjennomføre ved å ta pushups jevnlig i stedet for skippertak. Vel vel, that´s not in the rules baby. Jeg gleder meg allerede til luksusmiddagen!

Siste dag på tur ble benyttet på best mulig måte - nemlig under vann! Vi fikk endelig dykket igjen, denne gang under en klippe utenfor Trincomalee. Vi har etter hvert skjønt at veldig mange av våre fremtidige dykk blir en nedur sammenlignet med den fantastiske starten vi hadde i Thailand, men vi fikk i hvert fall svømt gjennom en skummel grotte med masse strømninger, og vi fikk sett en veldig kul tiger moray som var over én meter lang:

Tiger moray (bilde fra Internett)

Men det er skikkelig kult å dykke, uansett hvor mye eller lite man ser. Kaija er i hvert fall fornøyd!

Etter dykkinga var det om å gjøre å bade og bli så solbrente som mulig før hjemreisen tilbake til Norge. Nå sitter vi i en behagelig privatbil med aircondition på vei til flyplassen i Colombo - en kjøretur på ca 26 mil tvers over øya som tar ca seks timer på grunn av fullmånefest som feires langs veien hele strekninga. Om ett døgn er vi tilbake i Norge, og denne reisen er allerede historie.

Sri Lanka har vært et fantastisk siste reisemål på en fantastisk reise. Denne øya har alt, og til tross for pengegriske fjellfolk har spesielt menneskene på østkysten imponert med hjelpsomhet, gjestfrihet og alltid med et smil på lur. Denne frodige øya har alt fra spektakulære fjell til kritthvite strender og blått hav så langt øyet kan se, ispedd ville elefanter, krokodiller og leoparder. Vi har opplevd bare en liten del av Sri Lanka, men med kun tre uker til rådighet er det viktig å ikke gape over for mye. Vi trives best på tur når vi blir godt kjent med få steder og ikke stresser fra destinasjon til destinasjon, og for oss var Arugam Bay et desidert høydepunkt. Hit vil vi nok definitivt reise tilbake en dag. Forhåpentligvis vil stedet beholde sin tilbakelente og avslappede atmosfære også i årene framover.

Seks land er besøkt og opplevd på både godt og vondt. Det er ikke tvil om at strand og sjø bidrar sterkt til at feriefølelsen kommer snikende, og derfor har vi på en måte både startet og avsluttet denne reisen med ferie siden vi tilbragte den første måneden langs strendene i Thailand.

Burma, Laos, Kambodsja og til dels Vietnam har vært mer en opplevelsesreise der vi har kommet tett innpå folks hverdag, spesielt sittende på en sykkel som vi ofte har brukt som framkomstmiddel. Folk vinker og ler overalt hvor vi har syklet, selv om vi kanskje lurer på om det er fordi de synes at vi er komplett idioter som sykler rundt i solsteken i 40 varmegrader.

For min egen del har jeg tenkt på å ta denne lange reisen i fem-seks år, og nå er den altså gjennomført. 

Hovedmålet mitt har vært å gjøre mange aktiviteter som jeg ikke har vært borti tidligere og pushe grensene litt, og det har jeg gjort med dykking, klatring og surfing. I tillegg har jeg ønsket å oppleve nye og spennende kulturer, men ikke stresse for å få gjort mest mulig. Det har vi også klart på en bra måte. Turen var særdeles dårlig planlagt ved avreise, og vi hadde stort sett bare tidspunktet for flybillettene til Bangkok og hjem fra Colombo. Turen har blitt til mens vi har reist, men det har funka veldig bra. Med den gode wifi- dekningen over alt trenger man nå til dags stort sett bare Lonely Planet og Tripadvisor for å reise rundt. Fleksibilitet for å kunne være noen ekstra dager på et sted man liker godt er noe som er veldig viktig for meg på en slik tur, eller å spontant kunne reise til et sted som blir anbefalt av folk man møter på reisen. Jeg elsker havet og jeg elsker stranda, og denne turen har inneholdt mye av begge deler. Vi mangler en skikkelig fjelltur, men det får bli en tur til Nepal ved en senere anledning.

Uansett er de vakreste fjellene hjemme i Norge!

Ellers var jeg spent på reisefølget. Hvordan er det å skulle være sammen med ei man har kjent i knappe to år time ut og time inn i 133 dager? Vi snakker om ei som før vi reiste lot krana renne når hun tissa på do hjemme i Tøyengata. Man blir ganske så godt kjent med hverandre på en slik tur. Det har gått overraskende bra. Skremmende bra faktisk. Det har vært noen diskusjoner, men nøkkelen til suksess er nok å lufte problemene før de blir liggende å ulme. Kaija tillater ikke særlig med ulming. Jeg forsøkte et par ganger, men da dro hun det ut av meg. Hun blir sur stort sett bare når hun får hjemlengsel, ikke klarer ei klatrerute eller når hun taper i kortspill eller pushups, og da er det i hvert fall lett å vite grunnen.

Hun bør uansett ikke la krana renne når vi kommer tilbake.

Når dette skrives har vi landa på norsk jord igjen, 26 timer etter at vi forlot hotellet vårt i Uppuveli. Kaija ble særdeles godt mottatt på Gardermoen:

Jeg er på vei videre til Gudbrandsdalen med NSBs velkjente "Buss for tog", og de imponerer ingen. Etter å ha blitt kjørt til Nebbenes med buss stod vi der og venta en times tid før det kom en ny buss som skulle frakte oss til Lillehammer, men sjåførdama hadde hvileplikt og måtte vente en ny halvtime før hun kunne kjøre videre. Så nå er det 2 1/2 time siden bussen gikk fra Gardermoen, og jeg har kommet meg til Stange. Kult. Smått utrolig at etter 19 ukers sikk-sakk gjennom sørøst- Asia er det distansen Gardermoen- Lillehammer som skaper mest ventetid...

Jeg benytter busstur og alenetid til å fullføre det endelige regnskapet for turen. Hver eneste utgift er sirlig skrevet ned i boka og ukentlig oppsummert av økonomiansvarlig i henhold til ukesbudsjettet på 5000 koner:

Som man ser gikk man på en liten budsjettsmell med 8000,- i minus, men det får sies å være godkjent. 

8,4 % over budsjett er vel bedre enn gjennomsnittet skulle man tro! Jeg sier meg fornøyd og feiret med en cola og ost- og baconpølse på Shell Nebbenes.

Livet er kort - mulighetene er uendelige.

Ta permisjon fra jobb, lei ut kåken og reis av gårde. Ta med kjerring og unger.

Reis i to uker eller i to måneder.

Dørstokkmila er den lengste - jeg brukte fem år på å komme meg over den.

Men det er aldri for sent å oppleve verden.

Vi takker for bloggfølget, og håper det ikke er altfor lenge til neste gang reisebloggen vår oppdateres!

- Jon Arne (og Kaija).

Meditering fra helvete

Om en uke kom vi hjem for to dager siden. Det er med andre ord veldig kort tid igjen av vår vidunderlige reise, og vi prøver intenst å nyte de siste dagene samtidig som vi ikke klarer å unngå å tenke på, prate om og glede oss til vi skal hjem.

Å si at dagene etter at vi forlot surfeparadiset Arugam Bay bare har vært fryd og gammen, vil være en sterk overdrivelse. Men vi har ikke hatt det så aller verst altså, og i skrivende stund har vi det igjen helt himmelsk.

Vi hadde enorme forventninger til hele Sri Lanka- oppholdet etter den fantastiske starten i Arugam Bay. 

Men da vår sympatiske tuktuk-sjåfør, Jameel, slapp oss av på vår første innlandsdestinasajon, Ella, sa han at vi heretter måtte være mer forsiktige og mindre naive, for "mentaliteten er en annen på innlandet av Sri Lanka enn på øst-kysten". Som den fordomsmotstanderen jeg er, syntes jeg dette var dømmende sagt av Jameel. Vi skulle imidlertid erfare at det lå mer enn bare fordommer i advarselen hans. Siden vi forlot Arugam Bay har vi hatt mye sol, latter, fine gåturer og frisk luft, men dessverre også mye regn, kulde og møter med uærlige folk og teite turistavgifter.

Her er super- Jameel da han kjørte oss til Ella i tuktuk-en sin. Bildet tatt bakfra som vanlig.

Ella er en bitteliten landsby bestående av en kort gate og knappe tusen innbyggere. Vi kom dagen etter et voldsomt regnfall og det var tydeligvis mer enn bygda var vant til, for både veier og togskinner hadde kollapset i regnet. Man reiser til Ella primært for naturen rundt og for den fine togturen som går via Ella og til regionens største by, Kandy. 

Vi bodde på et veldig hyggelig sted der alle bikkjene elska Jon Arne, en kjærlighet som var gjensidig: 

Bikkja som kysser Jon Arne sov utafor døra vår hele natta for å passe på oss.

I Ella hadde vi også vårt hittil beste måltid på Sri Lanka, og Jon Arne fikk en egen liten krakk til ølen sin slik at den ikke var synlig fra gata. Den fleksible eieren hadde ikke bevilgning til å selge alkohol. 

Typisk srilankesisk rice and curry består av et hav av retter og et tonn med ris.

I Ella gikk vi to kjempefine turer. Den lengste turen var på fire timer og gikk opp på Ella Rock. På veien oppover stussa vi over at det var skilta til toppen med piler i flere retninger, og vi valgte å gå for stien til venstre. Etter hundre meter kom det ei ungjente trippende etter oss og fortalte oss at vi gikk feil vei og at hun skulle vise oss den rette stien. Først var vi takknemlige, men etter et par minutter ante vi ugler i mosen. Jenta gikk foran oss i full fart mot Ella Rock og så ikke ut til å ha planer om å stoppe. "Hei jente! Vi vil ikke ha noen guiding, du trenger ikke følge oss", sa vi med vennlig tydelighet. Jenta stoppa litt forfjamsa opp ettersom oppdraget hennes ikke var over enda, rakte ut hånda og sa "present?". Da vi kom til toppen viste det seg at samtlige av de andre turistene som hadde tatt turen denne dagen, hadde blitt forsøkt lurt på samme måte, og noen hadde gått på limpinnen. Pilene er plassert i ulike retninger for å villede turistene og de lokale flyr etter for å "vise rett vei" uansett hvilken sti turistene velger. Det viste seg at alle stiene i retning toppen ledet nettopp dit, så vi hadde ikke gått gal vei i utgangspunktet vi heller. Enda så mye forståelse jeg har for at de lokale ønsker at de rike turistene som besøker hjemstedet deres legger igjen en slant, er jeg ikke tilhenger av dette lureriet.

Her poserer Jon Arne foran Ella Rock, som er den lille høyden i horisonten.

Spurting på plankene mellom togskinnene er veldig kult. Jon Arne sier at dette kalles koordinasjonstrening.

Den andre gåturen i Ella gikk opp på Little Adams Peak. Kjempefin liten tur oppover teplantasjer til man kom til et lite fjell med fantastisk utsikt. På vei ned igjen bestemte vi oss for å ta en ferskpressa jus på en enkel liten jussjappe langs veien. Vi fikk ingen meny, men den blide tenåringsgutten som jobba der anbefalte oss å ta ananasjusen. Han fortalte også at han var sønn av to teplantasjearbeidere og at han jobba på jussjappa for å spare penger til å ta utdannelse og at han ville bli regnskapsfører. Alt var selvfølgelig bare lureri og teater, men det skjønte vi ikke før vi hadde sponsa han med en god srilankesisk ukelønn og betalt en god srilankesisk ukelønn for jusen - sannsynligvis den dyreste jusen som var å oppdrive på Sri Lanka. Vi var sinte som fy og i etterpåklokskapens lys angret jeg intenst på at vi ikke konfronterte både gutten og sjefen hans der og da. Jeg gikk nedover veien sint som et lemen da jeg plutselig så en levende liten slange i veien. En forbipasserende lokal helt kom bort og fortalte oss at slangen var kjempegiftig før han tok slippersen sin og slo den ihjel.

Her later jeg som om jeg mediterer på toppen av Little Adam´s Peak, Ella.

Jon Arne elsker alle dyr og snakker til dem med babystemme. Det digger de. Denne fine hunden guidet oss hele veien tur/retur Little Adam´s Peak uten å kreve annet enn et klapp på hodet.

Vi tok toget fra Ella til Nuwara Eliyah. Toget karra seg sakte men sikkert oppover teplantasjebelagte fjell helt til vi gikk av på vår stasjon som lå friske to tusen meter over havet. 

Typen tenker på fred mens han henger ut av togvinduet.

I Nuwara Eliyah ble vi ikke lurt en eneste gang, men vi måtte betale masse avgifter for å få tilgang til steder som over alt ellers i verden er tilgjengelig gratis for hvermannsen. For eksempel betalte vi drøye tjue kroner hver for å komme inn på fotstien som gikk rundt byens kunstige innsjø, Gregory Lake. Her kosta det 75 kroner for utlendinger å ta en halvtime i tråbåten. Vi fikk pruta det ned til femti kroner og tråkka den neste halvtimen rundt på vannet mens vi irriterte oss over hva vi akkurat hadde brukt nesten ti prosent av dagsbudsjettet vårt på. Deretter måtte vi betale en ny tjuings hver for å komme inn i byens park, Victoria Park. Her sovna vi på gresset og følte et øyeblikk at vi befant oss i en av Oslos herlige parker. Det var verdt hver krone.

Jeg smiler falskt fra tråbåten, som var utformet som en svane, på Gregory Lake. Rednigsvest var pålagt.

Hovedmålet for Nuwara Eliyah var å gå til Verdens Ende, en pinglete utgave av Preikestolen. Her er det visstnok relativt normalt at srilankesiske kjærestepar tar selvmord og hopper utfor stupet på åtte hundre meter på grunn av sin "forbidden love". Vi dro av gårde kl 05 om mårran, og hele turen tok ca tre timer. Det var visstnok leoparder i skogene rundt der, men vi så bare de skjeggete utrydningstruede apene som slang seg fra tre til tre.

Jeg har et veldig godt øye for å oppdage både aper og slanger, og her forklarer jeg de andre turistene i hvilke trær apene befinner seg borti skrenta. 

Vi gikk sammen med de to gutta på bildet nedenfor som var fra henholdsvis Australia og England. Da vi introduserte oss fortalte vi dem om at Sri Lanka bare er en liten del av "a long long travel". Vi rakk aldri å spørre dem om deres reise, men det viste seg senere at han ene reiste i ti måneder og han andre i ett og et halvt år. Vi er med andre ord på en svipptur i forhold.

Pause ved vannfallet.

Etter Nuwara Eliyah var det neste målet vårt et lite sted som heter Nilambe. For å komme oss dit måtte vi ta taxi fra Kandy. En tuktuksjåfør som hadde fått nyss i at vi skulle komme til Kandy gjennom resepsjonisten på hotellet vårt i Nuwara Eliyah, huka tak i oss før vi hadde gått ut av bussen i Kandy. Han ville vise oss rundt i Kandy, ta oss med til en restaurant (der han fikk provisjon om vi spiste) og en souvernirbutikk (der han fikk provisjon om vi shoppa) før han frakta oss til Nilambe. Vi avviste tilbudet hans vennlig, men bestemt, fordi vi heller ville kule´n på en restaurant vi hadde fått anbefalt fram til avreisen til Nilambe. Tuktuk-duden fortalte oss at den aktuelle restauranten var stengt, så det var bedre å følge hans plan. Vi insisterte på at han likevel skulle ta oss dit, noe han motvillig gjorde. Da vi kom fram fortalte han oss at vi ga ham en dårlig følelse fordi det ikke virket som om vi stolte på han da vi ikke fulgte hans råd, og at han ikke ville kjøre oss til Nilambe likevel. Vi var lettere skrekkslagne av disse anklagene, men det var like greit at han stakk, den lurifaksen. Restauranten han sa var stengt viste seg å være åpen, og vi fikk oss en herlig lunsj før vi tok en annen tuktuk til Nilambe. 

Dere lurer kanskje på hva for et sted Nilambe er? Jo, det skal jeg fortelle dere. Nilambe er en ulv i fåreklær. Det ser ut som en fredelig og idyllisk hage, men egentlig er det helvete på jord. I hvert fall for Jon Arne og meg.

La oss ta det fra begynnelsen: Da vi var i Vietnam leste jeg en krimbok som blant annet handla som en kjempetøff politidame med svart belte i karate og en intuisjon a lá Harry Holes. Når det balla seg opp med uløste forbrytelser, kjærlighetsaffærer og familietrøbbel, fant hun fram yogamatta og mediterte i en liten halvtime. På den måten ga hun slipp på tanker som forstyrra, hun fikk rydda opp i huet sitt og ble fit for fight. Midt i blinken for meg, tenkte jeg. I hverdagslivet i Norge har det nemlig hendt ganske ofte at jeg har så mye å tenke på og så mange planer og gjøremål, kombinert med at jeg er relativt rastløs av natur, at alt går over huet på meg og jeg blir stressa. 

Jon Arne var skeptisk - men gikk med på det med et nødskrik, da jeg meldte oss på et tredagers meditasjonskurs på Nilambe Meditation Centre på Sri Lanka. Dette har vi nå tilbakelagt og kort oppsummert: tre dager ble til to, og det føltes som tre uker. Vi kom mandag kl 16 og reiste i hui og hast onsdag formiddag. I løpet av tiden på Nilambe Medrittation Centre har vi meditert sammen med en gjeng spirituelle gærninger fra fem om morningen til åtte om kvelden. Nærmere helvete har jeg aldri vært. 

Dette er Nilambe meditation centre på en typisk regnfull dag. (henta fra nettet)

Dette er inne på mediteringssalen. Jon Arne og jeg kunne vært en av disse. (henta fra nettet)

Dette er Tometer´n, aka Kjell Bjarne. Mer info nedenfor. (henta fra nettet)

Slik så dagen på Nilambe ut:

0445: Morgengongongen dundrer for å vekke oss. Lyden var ganske lav, slik at sinnet vårt skulle våkne før kroppen (nøkkelen til en god morgen). Det regnet, men likevel måtte vi gå med varsomme skritt opp til mediteringssalen. "Vær bevisst enhver bevegelse du tar". 

0500: Sittende meditering én time. I mediteringsrommet satt mediteringssjefen - om det ikke var Tometern (en srilankeser på to meter som minnet om Kjell Bjarne), var det Tyske-Tomas (en irriterende tysker med alvorlig langdratt ansiktsuttrykk som liknet på Jesus) i dyp meditasjon allerede. Vi satte oss i lotus på en pute og begynte å puste ut og inn. I en time "bare satt vi rett opp og ned, ventet ikke på noe, bare gledet oss over at morgenen vår fikk en slik spirituell start". Vi skulle hele tiden fokusere på det punktet i nesa som kjenner at pusten trekkes inn. 

0600: Te. En fantastisk liten halvtime satt vi i stillhet og drakk varm chai latte og så utover den regntunge hagen og de tåkelagte teplantasjene.

0630: Introduksjon til meditering. Tyske-Tomas er som en professor med masse klokskap inne i sitt hode, men ikke peiling på formidling. Han prata masse svada, mumla med konstant trutmunn og sterk tysk aksent og kom aldri fram til noe poeng. Han humret blant annet at "meditation is life and life is meditation". For å være det beste av seg selv og være "present in the moment" må vi meditere fra vi står opp til vi legger oss, over alt og hele tiden. For å få til dette er pusten essensiell. Det siste visste vi fra før, resten kjøper vi ikke.

0730: FROKOST! Stillhet, god mat, tåke og regn...

0800: Arbeidsmeditering. Idiotisk å kalle det meditering da greia egentlig er at man skal gjøre forefallent arbeid på senteret. Vi fikk imidlertid beskjed om at det skulle gjøres med "mindfulness" og at vi i hver bevegelse vi gjorde skulle tenke på hvor fint det var at vi kunne få bidra for andre. Så da rista jeg tepper møysommelig, og i min sky av støv var jeg lykkelig over at nestemann skulle få gå på et rent teppe. Arbeidsmediteringa var den beste tiden på dagen, for da fikk vi rørt på oss.

0930: Sittende meditering i én time. Mens morgenmediteringa gikk relativt ok fordi vi var så trøtte, begynte både Jon Arne og jeg nå å telle sekunder for å få tida til å gå. Sekundene har aldri noen sinne gått så sakte. Fra Jon Arnes dagbok: "Tida her går tregere enn på HV-øvelse, og DET skal mye til". En gang da jeg ikke gadd å ha øynene lukket lenger, ferska jeg Tyske-Tomas i å smugtitte på forsamlingen med det ene øyet før han gikk tilbake til "mediteringen".

1030: Gående meditering. Gå frem og tilbake på en fem meters lang linje, tenk på at du løfter foten, fører den fremover, og setter den ned igjen. 

1100: Sittende meditering i én time (JEG KLIKKER!) 

1200: Lunsj. FANTASTISK!

1230: Hvilepause. Viktig med litt hvile etter en sånn tøff start på dagen. I denne pausa sov Jon Arne fra begynnelse til slutt mens jeg tok pushups, dusja, omorganiserte sekken min og gudvethva. 

1400: Gående meditering i en halvtime.

1430: Sittende meditering i en time (her hadde jeg "under my umbrella" på hjernen gjennom hele timen fordi alle gikk rundt med paraply tidligere på dagen)

1530: Te!

1600: Sittende meditering i en time (her hadde jeg Eggums "kor e alle heltane" på hjernen. Heltene mine var i allfall ikke å se på dette senteret)

1700: Buddhistsnakk. "Alle idéer man har er skitne og ugyldige dersom de stammer fra noe man har lest eller lært og ikke bunner i egen opplevd overbevisning". Ja, da sitter man igjen med mye kunnskap.

1745: Gående meditering i en halvtime

1815: Kveldsmat. HERLIG!

1900: Sittende meditering i en time (jeg gleder meg til å legge meg, men gruer meg til en hel ny mediteringsdag imorgen)

2000: Spørsmål og svar. Våre spirituelle medmeditanter stilte spørsmål som "tell me about the Dhamma" og "what is the heart, the mind, the soul". Tyske-Tomas svarte så svada at det var umulig å oppfatte noe svar. Faktisk såpass kjedelig at Jon Arne syntes tida nesten gikk saktere her enn på mediteringa.

2100: Sengetid

I tillegg til denne forferdelige timeplanen som inkluderer 7,5 timer meditering om dagen, satte også følgende et preg på dagene: senteret hadde ikke noe elektrisitet, noe som blant annet bidro til at det var mørkt på toalettene og følgelig mye tiss på kanten. Kvinner fikk ikke bevege seg utenfor senterets område av sikkerhetsmessige årsaker (???!). Det var adskilte herre- og dameavdelinger, begge byggene var av tung grå betong, rommene var kun opplyst med et stearinlys og de minnet om fengselsceller. Det var ikke lov til å snakke i løpet av hele oppholdet. Vi måtte snike oss unna og hviske til hverandre for å uttrykke vår frustrasjon. Og som om det ikke var nok at det pissregna konstant på dette gudsforlatte fjellet, gjorde regnet at det bokstavelig talt flommet over av blodigler på området. Jon Arne fikk hele sju avsugninger (ja, av blodigler altså) - en av dem satt plutselig og sutta mellom to av fingrene hans mens han stod og tissa. Selv pakka jeg meg godt inn fra topp til tå, og slapp derfor unna med skrekken.

Jon Arnes kveldsrutine var å plukke av blodigler og vaske bort blod.

Det var 15-20 andre på meditasjonssenteret. Omtrent like mange damer som menn - noen var eldre, mens andre var unge voksne. Fellesnevneren var at alle levde i saktefilm og var veldig spirituelle og intense i mediteringa si, bortsett fra oss. Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å gå all inn, men jo mer vi skjønte hva dette egentlig handla om, jo mindre ønsket vi å bli en del av denne sekten. Hva som går av folk som liker eller trenger denne tilværelsen, fatter jeg bare ikke. De må ha gått på en kraftig smell av et eller annet slag. Jeg dømmer ikke altså. Opplegget falt bare ikke helt i smak. Typen og jeg konkluderte med at vi ikke er et snev spirituelle. På onsdag, etter å ha fullført 2,5 timer meditering før kl 11 om morningen, var Jon Arne helt vill i blikket, dro meg med under et tre og hvisket akkurat de ordene jeg trengte å høre: "Nå stikker vi!". Vi dro en hvit løgn om sykdom i familien i Norge (bank i bordet) og satte oss på første tuktuk bort fra helvete og til strand- og dykkeparadiset på Sri Lankas østkyst, Trincomalee. Her kunne vi løpe, le, snakke, bade og kaste frisbee. Godt fornøyde over å ha tatt turens hittil beste beslutning oppnådde vi straks ro i sjela. 

Her har jeg ro i sjela på Nilaveli beach rett etter å ha sett en havslange.

En passende avslutning på dette blogginnlegget er et sitat fra den kloke bjørnen Baloo i Jungelboka:

Det første du må lære, er å være der du er.
Og ikke være der hvor du i grunnen ikke er.
Ingen blir no' særlig klok av å gruble hele tiden.
Det som hender hender nå, andre ting vil hende siden.
Man må ta det som det kommer og bestemme hver i sær, 

hvis vi ikke har no' lyst så lar vi vær' 

- Kaija