Meditering fra helvete

Om en uke kom vi hjem for to dager siden. Det er med andre ord veldig kort tid igjen av vår vidunderlige reise, og vi prøver intenst å nyte de siste dagene samtidig som vi ikke klarer å unngå å tenke på, prate om og glede oss til vi skal hjem.

Å si at dagene etter at vi forlot surfeparadiset Arugam Bay bare har vært fryd og gammen, vil være en sterk overdrivelse. Men vi har ikke hatt det så aller verst altså, og i skrivende stund har vi det igjen helt himmelsk.

Vi hadde enorme forventninger til hele Sri Lanka- oppholdet etter den fantastiske starten i Arugam Bay. 

Men da vår sympatiske tuktuk-sjåfør, Jameel, slapp oss av på vår første innlandsdestinasajon, Ella, sa han at vi heretter måtte være mer forsiktige og mindre naive, for "mentaliteten er en annen på innlandet av Sri Lanka enn på øst-kysten". Som den fordomsmotstanderen jeg er, syntes jeg dette var dømmende sagt av Jameel. Vi skulle imidlertid erfare at det lå mer enn bare fordommer i advarselen hans. Siden vi forlot Arugam Bay har vi hatt mye sol, latter, fine gåturer og frisk luft, men dessverre også mye regn, kulde og møter med uærlige folk og teite turistavgifter.

Her er super- Jameel da han kjørte oss til Ella i tuktuk-en sin. Bildet tatt bakfra som vanlig.

Ella er en bitteliten landsby bestående av en kort gate og knappe tusen innbyggere. Vi kom dagen etter et voldsomt regnfall og det var tydeligvis mer enn bygda var vant til, for både veier og togskinner hadde kollapset i regnet. Man reiser til Ella primært for naturen rundt og for den fine togturen som går via Ella og til regionens største by, Kandy. 

Vi bodde på et veldig hyggelig sted der alle bikkjene elska Jon Arne, en kjærlighet som var gjensidig: 

Bikkja som kysser Jon Arne sov utafor døra vår hele natta for å passe på oss.

I Ella hadde vi også vårt hittil beste måltid på Sri Lanka, og Jon Arne fikk en egen liten krakk til ølen sin slik at den ikke var synlig fra gata. Den fleksible eieren hadde ikke bevilgning til å selge alkohol. 

Typisk srilankesisk rice and curry består av et hav av retter og et tonn med ris.

I Ella gikk vi to kjempefine turer. Den lengste turen var på fire timer og gikk opp på Ella Rock. På veien oppover stussa vi over at det var skilta til toppen med piler i flere retninger, og vi valgte å gå for stien til venstre. Etter hundre meter kom det ei ungjente trippende etter oss og fortalte oss at vi gikk feil vei og at hun skulle vise oss den rette stien. Først var vi takknemlige, men etter et par minutter ante vi ugler i mosen. Jenta gikk foran oss i full fart mot Ella Rock og så ikke ut til å ha planer om å stoppe. "Hei jente! Vi vil ikke ha noen guiding, du trenger ikke følge oss", sa vi med vennlig tydelighet. Jenta stoppa litt forfjamsa opp ettersom oppdraget hennes ikke var over enda, rakte ut hånda og sa "present?". Da vi kom til toppen viste det seg at samtlige av de andre turistene som hadde tatt turen denne dagen, hadde blitt forsøkt lurt på samme måte, og noen hadde gått på limpinnen. Pilene er plassert i ulike retninger for å villede turistene og de lokale flyr etter for å "vise rett vei" uansett hvilken sti turistene velger. Det viste seg at alle stiene i retning toppen ledet nettopp dit, så vi hadde ikke gått gal vei i utgangspunktet vi heller. Enda så mye forståelse jeg har for at de lokale ønsker at de rike turistene som besøker hjemstedet deres legger igjen en slant, er jeg ikke tilhenger av dette lureriet.

Her poserer Jon Arne foran Ella Rock, som er den lille høyden i horisonten.

Spurting på plankene mellom togskinnene er veldig kult. Jon Arne sier at dette kalles koordinasjonstrening.

Den andre gåturen i Ella gikk opp på Little Adams Peak. Kjempefin liten tur oppover teplantasjer til man kom til et lite fjell med fantastisk utsikt. På vei ned igjen bestemte vi oss for å ta en ferskpressa jus på en enkel liten jussjappe langs veien. Vi fikk ingen meny, men den blide tenåringsgutten som jobba der anbefalte oss å ta ananasjusen. Han fortalte også at han var sønn av to teplantasjearbeidere og at han jobba på jussjappa for å spare penger til å ta utdannelse og at han ville bli regnskapsfører. Alt var selvfølgelig bare lureri og teater, men det skjønte vi ikke før vi hadde sponsa han med en god srilankesisk ukelønn og betalt en god srilankesisk ukelønn for jusen - sannsynligvis den dyreste jusen som var å oppdrive på Sri Lanka. Vi var sinte som fy og i etterpåklokskapens lys angret jeg intenst på at vi ikke konfronterte både gutten og sjefen hans der og da. Jeg gikk nedover veien sint som et lemen da jeg plutselig så en levende liten slange i veien. En forbipasserende lokal helt kom bort og fortalte oss at slangen var kjempegiftig før han tok slippersen sin og slo den ihjel.

Her later jeg som om jeg mediterer på toppen av Little Adam´s Peak, Ella.

Jon Arne elsker alle dyr og snakker til dem med babystemme. Det digger de. Denne fine hunden guidet oss hele veien tur/retur Little Adam´s Peak uten å kreve annet enn et klapp på hodet.

Vi tok toget fra Ella til Nuwara Eliyah. Toget karra seg sakte men sikkert oppover teplantasjebelagte fjell helt til vi gikk av på vår stasjon som lå friske to tusen meter over havet. 

Typen tenker på fred mens han henger ut av togvinduet.

I Nuwara Eliyah ble vi ikke lurt en eneste gang, men vi måtte betale masse avgifter for å få tilgang til steder som over alt ellers i verden er tilgjengelig gratis for hvermannsen. For eksempel betalte vi drøye tjue kroner hver for å komme inn på fotstien som gikk rundt byens kunstige innsjø, Gregory Lake. Her kosta det 75 kroner for utlendinger å ta en halvtime i tråbåten. Vi fikk pruta det ned til femti kroner og tråkka den neste halvtimen rundt på vannet mens vi irriterte oss over hva vi akkurat hadde brukt nesten ti prosent av dagsbudsjettet vårt på. Deretter måtte vi betale en ny tjuings hver for å komme inn i byens park, Victoria Park. Her sovna vi på gresset og følte et øyeblikk at vi befant oss i en av Oslos herlige parker. Det var verdt hver krone.

Jeg smiler falskt fra tråbåten, som var utformet som en svane, på Gregory Lake. Rednigsvest var pålagt.

Hovedmålet for Nuwara Eliyah var å gå til Verdens Ende, en pinglete utgave av Preikestolen. Her er det visstnok relativt normalt at srilankesiske kjærestepar tar selvmord og hopper utfor stupet på åtte hundre meter på grunn av sin "forbidden love". Vi dro av gårde kl 05 om mårran, og hele turen tok ca tre timer. Det var visstnok leoparder i skogene rundt der, men vi så bare de skjeggete utrydningstruede apene som slang seg fra tre til tre.

Jeg har et veldig godt øye for å oppdage både aper og slanger, og her forklarer jeg de andre turistene i hvilke trær apene befinner seg borti skrenta. 

Vi gikk sammen med de to gutta på bildet nedenfor som var fra henholdsvis Australia og England. Da vi introduserte oss fortalte vi dem om at Sri Lanka bare er en liten del av "a long long travel". Vi rakk aldri å spørre dem om deres reise, men det viste seg senere at han ene reiste i ti måneder og han andre i ett og et halvt år. Vi er med andre ord på en svipptur i forhold.

Pause ved vannfallet.

Etter Nuwara Eliyah var det neste målet vårt et lite sted som heter Nilambe. For å komme oss dit måtte vi ta taxi fra Kandy. En tuktuksjåfør som hadde fått nyss i at vi skulle komme til Kandy gjennom resepsjonisten på hotellet vårt i Nuwara Eliyah, huka tak i oss før vi hadde gått ut av bussen i Kandy. Han ville vise oss rundt i Kandy, ta oss med til en restaurant (der han fikk provisjon om vi spiste) og en souvernirbutikk (der han fikk provisjon om vi shoppa) før han frakta oss til Nilambe. Vi avviste tilbudet hans vennlig, men bestemt, fordi vi heller ville kule´n på en restaurant vi hadde fått anbefalt fram til avreisen til Nilambe. Tuktuk-duden fortalte oss at den aktuelle restauranten var stengt, så det var bedre å følge hans plan. Vi insisterte på at han likevel skulle ta oss dit, noe han motvillig gjorde. Da vi kom fram fortalte han oss at vi ga ham en dårlig følelse fordi det ikke virket som om vi stolte på han da vi ikke fulgte hans råd, og at han ikke ville kjøre oss til Nilambe likevel. Vi var lettere skrekkslagne av disse anklagene, men det var like greit at han stakk, den lurifaksen. Restauranten han sa var stengt viste seg å være åpen, og vi fikk oss en herlig lunsj før vi tok en annen tuktuk til Nilambe. 

Dere lurer kanskje på hva for et sted Nilambe er? Jo, det skal jeg fortelle dere. Nilambe er en ulv i fåreklær. Det ser ut som en fredelig og idyllisk hage, men egentlig er det helvete på jord. I hvert fall for Jon Arne og meg.

La oss ta det fra begynnelsen: Da vi var i Vietnam leste jeg en krimbok som blant annet handla som en kjempetøff politidame med svart belte i karate og en intuisjon a lá Harry Holes. Når det balla seg opp med uløste forbrytelser, kjærlighetsaffærer og familietrøbbel, fant hun fram yogamatta og mediterte i en liten halvtime. På den måten ga hun slipp på tanker som forstyrra, hun fikk rydda opp i huet sitt og ble fit for fight. Midt i blinken for meg, tenkte jeg. I hverdagslivet i Norge har det nemlig hendt ganske ofte at jeg har så mye å tenke på og så mange planer og gjøremål, kombinert med at jeg er relativt rastløs av natur, at alt går over huet på meg og jeg blir stressa. 

Jon Arne var skeptisk - men gikk med på det med et nødskrik, da jeg meldte oss på et tredagers meditasjonskurs på Nilambe Meditation Centre på Sri Lanka. Dette har vi nå tilbakelagt og kort oppsummert: tre dager ble til to, og det føltes som tre uker. Vi kom mandag kl 16 og reiste i hui og hast onsdag formiddag. I løpet av tiden på Nilambe Medrittation Centre har vi meditert sammen med en gjeng spirituelle gærninger fra fem om morningen til åtte om kvelden. Nærmere helvete har jeg aldri vært. 

Dette er Nilambe meditation centre på en typisk regnfull dag. (henta fra nettet)

Dette er inne på mediteringssalen. Jon Arne og jeg kunne vært en av disse. (henta fra nettet)

Dette er Tometer´n, aka Kjell Bjarne. Mer info nedenfor. (henta fra nettet)

Slik så dagen på Nilambe ut:

0445: Morgengongongen dundrer for å vekke oss. Lyden var ganske lav, slik at sinnet vårt skulle våkne før kroppen (nøkkelen til en god morgen). Det regnet, men likevel måtte vi gå med varsomme skritt opp til mediteringssalen. "Vær bevisst enhver bevegelse du tar". 

0500: Sittende meditering én time. I mediteringsrommet satt mediteringssjefen - om det ikke var Tometern (en srilankeser på to meter som minnet om Kjell Bjarne), var det Tyske-Tomas (en irriterende tysker med alvorlig langdratt ansiktsuttrykk som liknet på Jesus) i dyp meditasjon allerede. Vi satte oss i lotus på en pute og begynte å puste ut og inn. I en time "bare satt vi rett opp og ned, ventet ikke på noe, bare gledet oss over at morgenen vår fikk en slik spirituell start". Vi skulle hele tiden fokusere på det punktet i nesa som kjenner at pusten trekkes inn. 

0600: Te. En fantastisk liten halvtime satt vi i stillhet og drakk varm chai latte og så utover den regntunge hagen og de tåkelagte teplantasjene.

0630: Introduksjon til meditering. Tyske-Tomas er som en professor med masse klokskap inne i sitt hode, men ikke peiling på formidling. Han prata masse svada, mumla med konstant trutmunn og sterk tysk aksent og kom aldri fram til noe poeng. Han humret blant annet at "meditation is life and life is meditation". For å være det beste av seg selv og være "present in the moment" må vi meditere fra vi står opp til vi legger oss, over alt og hele tiden. For å få til dette er pusten essensiell. Det siste visste vi fra før, resten kjøper vi ikke.

0730: FROKOST! Stillhet, god mat, tåke og regn...

0800: Arbeidsmeditering. Idiotisk å kalle det meditering da greia egentlig er at man skal gjøre forefallent arbeid på senteret. Vi fikk imidlertid beskjed om at det skulle gjøres med "mindfulness" og at vi i hver bevegelse vi gjorde skulle tenke på hvor fint det var at vi kunne få bidra for andre. Så da rista jeg tepper møysommelig, og i min sky av støv var jeg lykkelig over at nestemann skulle få gå på et rent teppe. Arbeidsmediteringa var den beste tiden på dagen, for da fikk vi rørt på oss.

0930: Sittende meditering i én time. Mens morgenmediteringa gikk relativt ok fordi vi var så trøtte, begynte både Jon Arne og jeg nå å telle sekunder for å få tida til å gå. Sekundene har aldri noen sinne gått så sakte. Fra Jon Arnes dagbok: "Tida her går tregere enn på HV-øvelse, og DET skal mye til". En gang da jeg ikke gadd å ha øynene lukket lenger, ferska jeg Tyske-Tomas i å smugtitte på forsamlingen med det ene øyet før han gikk tilbake til "mediteringen".

1030: Gående meditering. Gå frem og tilbake på en fem meters lang linje, tenk på at du løfter foten, fører den fremover, og setter den ned igjen. 

1100: Sittende meditering i én time (JEG KLIKKER!) 

1200: Lunsj. FANTASTISK!

1230: Hvilepause. Viktig med litt hvile etter en sånn tøff start på dagen. I denne pausa sov Jon Arne fra begynnelse til slutt mens jeg tok pushups, dusja, omorganiserte sekken min og gudvethva. 

1400: Gående meditering i en halvtime.

1430: Sittende meditering i en time (her hadde jeg "under my umbrella" på hjernen gjennom hele timen fordi alle gikk rundt med paraply tidligere på dagen)

1530: Te!

1600: Sittende meditering i en time (her hadde jeg Eggums "kor e alle heltane" på hjernen. Heltene mine var i allfall ikke å se på dette senteret)

1700: Buddhistsnakk. "Alle idéer man har er skitne og ugyldige dersom de stammer fra noe man har lest eller lært og ikke bunner i egen opplevd overbevisning". Ja, da sitter man igjen med mye kunnskap.

1745: Gående meditering i en halvtime

1815: Kveldsmat. HERLIG!

1900: Sittende meditering i en time (jeg gleder meg til å legge meg, men gruer meg til en hel ny mediteringsdag imorgen)

2000: Spørsmål og svar. Våre spirituelle medmeditanter stilte spørsmål som "tell me about the Dhamma" og "what is the heart, the mind, the soul". Tyske-Tomas svarte så svada at det var umulig å oppfatte noe svar. Faktisk såpass kjedelig at Jon Arne syntes tida nesten gikk saktere her enn på mediteringa.

2100: Sengetid

I tillegg til denne forferdelige timeplanen som inkluderer 7,5 timer meditering om dagen, satte også følgende et preg på dagene: senteret hadde ikke noe elektrisitet, noe som blant annet bidro til at det var mørkt på toalettene og følgelig mye tiss på kanten. Kvinner fikk ikke bevege seg utenfor senterets område av sikkerhetsmessige årsaker (???!). Det var adskilte herre- og dameavdelinger, begge byggene var av tung grå betong, rommene var kun opplyst med et stearinlys og de minnet om fengselsceller. Det var ikke lov til å snakke i løpet av hele oppholdet. Vi måtte snike oss unna og hviske til hverandre for å uttrykke vår frustrasjon. Og som om det ikke var nok at det pissregna konstant på dette gudsforlatte fjellet, gjorde regnet at det bokstavelig talt flommet over av blodigler på området. Jon Arne fikk hele sju avsugninger (ja, av blodigler altså) - en av dem satt plutselig og sutta mellom to av fingrene hans mens han stod og tissa. Selv pakka jeg meg godt inn fra topp til tå, og slapp derfor unna med skrekken.

Jon Arnes kveldsrutine var å plukke av blodigler og vaske bort blod.

Det var 15-20 andre på meditasjonssenteret. Omtrent like mange damer som menn - noen var eldre, mens andre var unge voksne. Fellesnevneren var at alle levde i saktefilm og var veldig spirituelle og intense i mediteringa si, bortsett fra oss. Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å gå all inn, men jo mer vi skjønte hva dette egentlig handla om, jo mindre ønsket vi å bli en del av denne sekten. Hva som går av folk som liker eller trenger denne tilværelsen, fatter jeg bare ikke. De må ha gått på en kraftig smell av et eller annet slag. Jeg dømmer ikke altså. Opplegget falt bare ikke helt i smak. Typen og jeg konkluderte med at vi ikke er et snev spirituelle. På onsdag, etter å ha fullført 2,5 timer meditering før kl 11 om morningen, var Jon Arne helt vill i blikket, dro meg med under et tre og hvisket akkurat de ordene jeg trengte å høre: "Nå stikker vi!". Vi dro en hvit løgn om sykdom i familien i Norge (bank i bordet) og satte oss på første tuktuk bort fra helvete og til strand- og dykkeparadiset på Sri Lankas østkyst, Trincomalee. Her kunne vi løpe, le, snakke, bade og kaste frisbee. Godt fornøyde over å ha tatt turens hittil beste beslutning oppnådde vi straks ro i sjela. 

Her har jeg ro i sjela på Nilaveli beach rett etter å ha sett en havslange.

En passende avslutning på dette blogginnlegget er et sitat fra den kloke bjørnen Baloo i Jungelboka:

Det første du må lære, er å være der du er.
Og ikke være der hvor du i grunnen ikke er.
Ingen blir no' særlig klok av å gruble hele tiden.
Det som hender hender nå, andre ting vil hende siden.
Man må ta det som det kommer og bestemme hver i sær, 

hvis vi ikke har no' lyst så lar vi vær' 

- Kaija