Burma 4/4 - På felgen den siste uka

Fra Inle Lake tok vi nok en ny humpete nattbuss til Bago, der vi brukte en dag før vi tok buss videre sørover til et sted som heter Hpa-an. Vi hadde vært over to uker i Burma med alt det innebærer, og lufta begynte å gå litt ut av oss begge. Derfor var det jo typisk nok at vi punkterte etter et kvarter på vår første tur med leid moped i Hpa-an, og nå var vi bokstavelig talt på felgen- og det midt i ingenstedsland. Heldigvis var Hpa-an- folket veldig serviceinnstilte, og to lokale på moped stoppet og tok med seg hver sin nordmann, mens en tredje person kjørte vår punkterte moped til nærmeste lokale verksted. Tipper han veide ca halvparten av meg, så det var et fornuftig valg av ham. De snakket som vanlig ikke et fnugg engelsk, men det ordner seg alltid. Her fikk vi skiftet til ny slange, og hele jobben kostet 20 kroner.

Så nå var vi på veien igjen! Kaija digget å kjøre moped, slik at hun kunne drømme seg tilbake til rånertida på Rena der hun sikkert kjørte moped lenge før hun var fylt ti. Typisk Rena. 

Et fint bilde på hvor varmt det var i Hpa-an - en smelta plakat på treet.

Hpa-an i seg selv er ikke særlig spennende, men utenfor byen er det en fantastisk flott natur med masse limestones- fjell og grotter, et uhorvelig antall buddha- statuer og med pagodaer på de rareste plasser. Vi brukte to dager på å farte rundt med mopeden vår for å utforske området. Første stopp var en grotte som het Saddar Cave, også kjent som the Gates of Hell. Langt ute på landsbygda lå denne grotta med massevis av hellige symboler.

Man kunne gå 15 minutter gjennom grotta, og på veien var det tusenvis av flaggermus som laget et øredøvende leven. Bakken var glatt av flaggermusmøkk -rimelig ugunstig når man måtte gå barføtt siden dette selvsagt var et hellig sted. På andre sida av grotta dukket det opp en idyllisk, liten innsjø:

Og det var munker her. Haugevis av munker! Disse stedene har stor symbolverdi for buddhistene, og pilgrimer valfarter hit. Mens vi satt der og tok en cola og så på munkene, kom plutselig en av dem bort og spurte forsiktig om han kunne ta et bilde sammen med meg. Jeg er usikker på om det var hudfargen eller hårfrisyren som var utslagsgivende. Selvsagt sa jeg, og spratt opp. Dermed ville plutselig alle munkene bli med på bildet, og resultatet ble et flott "Finn Èn Feil"- bilde:

Jada, det er vanskelig å finne feilen.

Vi fant mange ulike typer munker på vår mopedferd. Disse er av det mer stivbeinte slaget.

Vi fant også en mørk grotte som det gikk an å bade i. Her smiler Kaija fra øre til øre - det var helt til hun fant en menneskebæsj i grotta- det var definitivt ikke flaggermusmøkk for å si det sånn.

Den observante leser stusser kanskje på Kaijas badeantrekk. Det er nemlig ikke sømmelig for damer å være lettkledde i Burma, heller ikke når de bader. Merkelig nok fulgte også de aller fleste guttene denne regelen. Nedenfor denne badegrotta var det en annen badekulp som det var haugevis av folk i, og de heiv seg uti fullt påkledd med olabukse, belte, genser, jakke og caps. Rimelig sært. Her slapper en av de lokale gutta av etter en dukkert:

På vår mopedferd rundt omkring i Hpa-an var det særdeles få andre turister å se, også på de mest populære stedene, og dermed ble vi veldig populære. Her er noen av de kule gutta i badekulpen som ville ta et bilde sammen med oss.

Vi velger å tro at det var fordi vi var populære, og ikke fordi vi viste mer hvit hud enn de noen gang hadde sett.

Etter denne forfriskende dukkerten fant vi ut at vi skulle bruke litt krefter fremfor å råne rundt på moped, så vi besteg fjellet Mt Zwegabin - en tur på halvannen time og med over 3600 trappetrinn som gikk 722 meter til værs. En veldig fin tur, bortsett fra at vi, som gamle Blekkulf- medlemmer, irriterte oss grenseløst over all søpla som lå langs trappa. Burma må seriøst gjøre noe med denne utingen - søpla flyter fritt i hele landet. Null kultur for å se etter ei søppelbøtte. Her slapper Kaija av halvveis på turen i nydelige omgivelser:

Her er vi på toppen med panoramautsikt over hele Hpa-an. På de to småtoppene var det selvsagt pagodaer:

Hovedtoppen inneholdt også en pagoda, samt et kloster med masse munker og aper. Man kunne overnatte i klosteret dersom man ønsket det, men vi hadde en scooter ved foten av fjellet som vi måtte levere tilbake.

Dermed slappet vi bare av en times tid før vi gikk ned igjen. Men vi rakk å bli jaget av særdeles aggressive aper som vi forstyrra i jakten på en bra plass å ta bilde. Jeg ble redd og løp det jeg kunne, tryna og slo kneet og fikk en strabasiøs trappetur ned igjen.

I Burma setter de opp en pagoda på de rareste steder. Her på en høy stein midt ute på en kunstig innsjø:

Råning med moped krever bensin. Her er en av de mange lokale bensinstasjonene langs veien.

Veldig lettvint. 1 flaske = 1000 kyat = 6,5 kr:

Dagen etter besøkte vi vestsida av Mt Zwegabin- fjellet som vi dagen før hadde gått opp fra østsida. Ikke nok med at de bygger en sammenhengende trapp opp på et slikt fjell - neida, de bygger like godt en trapp fra begge sider av fjellet! Så vi gikk halvveis opp denne veien også før solnedgangen tilsa at vi måtte snu. Ved foten av fjellet var det plassert tusenvis av buddha- statuer - helt surrealistisk mange:

Som overskrifta nevner var vi litt på felgen den siste uka. Vi avsluttet Burma- besøket med Bago, Hpa-an og Kinpun som var de minst turifisterte plassene, og som dermed ikke hadde noen særlig spenstig matmeny for to matglade turister. Vi gledet oss liksom ikke til lunsj og middag lenger. Vi stoppet med mopeden på et sted med "International Thai-food" og hadde våre forhåpninger, men der så menyen slik ut:

Thanks...

Så da endte vi som vanlig opp med ris eller nudler, grønnsaker og evt kylling til meg. Jeg hadde gitt opp vegetarianer- forsøket jeg testa på Inle Lake. Man blir ikke mett uten kjøtt!

Dessuten hadde jeg to dager tidligere blitt skikkelig matforgifta, og det av et egg! Bommelom- bloggen min var egentlig bare om litt slingrete feriemage- dette var tarmtømming fra både huet og rævva. I løpet av èn kveld ble det 8 ganger med huet og 4 ganger med rævva- gjerne samtidig, og jeg ble ikke mer glad i det burmesiske kjøkken i løpet av den kvelden for å si det sånn.

Så vi blei litt matleie, og droppa rett og slett bare middagen et par ganger mot slutten. Fant ut at det hjalp veldig på reisebudsjettet også.

Siste post på Burma- programmet var Golden Rock, en gullmalt stein på toppen av et fjell. Fra Hpa-an til Kinpun ved foten av dette fjellet var det en biltur på ca 3 1/2 time. Vi fant ut at vi skulle prøve noe litt mer lokalt enn buss denne gangen siden vi snart skulle forlate Burma, og ble dermed med en lokal bilrute til Kinpun. Slik så bilen ut da den kom for å laste inn passasjerene:

(sekkene våre bakerst på taket)

Baki pickup'en skulle det inn 15 personer, og jeg ble brått usikker på om denne eksotiske kjøreturen var et sjakktrekk nå som vi var litt slitne og lei av hele Burma. Den ene vaskemaskina ble bært ut, folkene hoppa inn og vaskemaskina ble rett og slett kjora fast bakpå bilen. Jeg ble skvisa inn ved siden av den andre vaskemaskina, og her satt vi som sild i tønne uten å kunne sette begge beina på gulvet:

I framsetet satt det tre stk, og én hang bakpå. Totalt var vi dermed 19 personer på en vanlig pickup, i tillegg til utstyr nok til et par husholdninger. De kan dette med å pakke i Burma!

Nøyaktig 3 1/2 time seinere ankom vi Kinpun, noe mer stivbeinte enn da vi startet men ved godt mot.

Vi sparte tross alt 65 kr på å ikke ta bussen!

Vi hadde booket oss inn på et bra rom i Kinpun, og brukte resten av dagen til å slappe av med et slag kort. Vi fant også et sted som solgte Pringles, og det ble vel strengt tatt middagen vår. Vanlig potetgull er nemlig ganske sjelden i Burma. På kvelden koste jeg meg på en lokal bule med fotballkamp og Cardiff- Liverpool. Bula stengte kl.22 og kampen var ferdig kl.2315, men det var ikke noe problem. Jeg satt der med fire lokale herrer mens lokalet ble stengt og lysene slukket, og når kampen var vunnet 6-3 tusla jeg hjem til hotellet. Jeg digger Premier League- interessen i Burma!

Burma er varmt i mars, og i sør var det uutholdelig varmt. Dermed stod vi neste dag opp kl.05 (!) for å sjekke ut, spise frokost og begynne marsjen kl.06 mot Golden Rock. Dette er en tur på 11 km som går opp til toppen av et fjell og som er beregnet å ta ca 4 timer - og som dermed bør gjøres når temperaturen er noenlunde. Så godt som ingen av de daglige tusener av pilgrimer går derfor denne turen, siden de synes det er idiotisk å gå når det er så varmt. De tar dermed heller en lastebiltur på 45 minutter opp til toppen av fjellet. Men vi er tross alt nordmenn og glade i å gå på tur, så vi tok beina fatt - og turen opp var kanskje noe av det artigste vi gjorde i Burma. I tillegg til en veldig fin tur opp så møtte vi haugevis av folk på vei ned igjen. De hadde nemlig overnatta på toppen, og det var tydeligvis mer populært å gå ned enn opp. Alle syntes det var skikkelig moro å møte disse tullete hvitingene som gikk til toppen, og de smilte, vinka og ville ha bilde sammen med oss. Eller med Kaija da, hun var mest populær i sitt burmesiske antrekk:

Vi er jo ikke vonde å be når det gjelder å posere på bilder.

Etter 3 1/2 time kom vi til toppen og fikk se den sagnomsuste steinen som forunderlig nok har holdt stand mot flerfoldige jordskjelv opp gjennom åra:

Vi gikk opp på en søndag, og det var sommerfri for skolene i landet. Toppen var derfor stappfull av folk som ville besøke dette hellige stedet - de aller fleste burmesere. Vi så vel fire andre vestlige i løpet av de to timene vi var på toppen.

Det fantes også bærere som stod parat - det er ikke måte på hva pilgrimer skal dra med seg på fjellet:

De som ønsket det kunne bli bært den siste biten bort til steinen. Jeg fikk Kaija til å posere så jeg fikk et bilde av ei som blei bært:

Kaija har ikke bare burmesisk antrekk, hun har også lært seg å posere som en ekte burmeser:

Jeg skjønner ikke alt av denne buddhismen, men jeg skjønner at den må håve inn noe voldsomt med penger. Over alt var det stappfulle donasjonsbokser, og man kunne kjøpe tynne gullblad til ca 10 kr for fem blad som man skulle klistre på steinen. Folk kjøpte haugevis av disse og klistra som gærninger. Det blir mye penger i løpet av en dag og i løpet av et år. Men alt dette gullet koster vel litt. Klistringa betød lykke, og man kunne ønske seg noe mens man gjorde det. Men det var kun lov for det mannlige kjønn å gå ut på plattformen og berøre steinen - kvinner er urene og har ikke adgang. Kanskje de får lov når det dabber litt av med klistringa.

Jeg måtte jo klistre jeg også. Jeg er han i blått med Beckham- skjørt:

Vi var like populære på toppen som på vei opp:

Til slutt ble vi så brydd at vi stakk ned igjen. Vi tok lastebilen denne gangen - en halsbrekkende kjøretur på et lastebilplan ned en vei som til tider minnet om Trollstigen. Men vi kom oss helskinnet ned og rakk bussen til Yangon. Her unnet vi oss en skikkelig luksusmiddag før vi dagen etter tok fly tilbake til Bangkok.

-----

Det er to steder vi ikke har gitt mye plass til i bloggen - Bago og Yangon. To byer som ikke akkurat sjarmerte oss i senk, men som nok helt sikkert har sine gode sider bare man leter lenge nok.

I Bago var vi et par dager på vei fra Inle Lake til Hpa-an, og der ble vi ved ankomst med nattbussen kjørt med moped til et forhåndsbestilt og kjipt hotell av en kjernekar ved navn Win. Han dukka også opp ved frokosten morgenen etter, og tok oss med på moped- sightseeing til byens attraksjoner som stort sett bestod av gullbelagte pagodaer og buddha- statuer.

Sikkerhet først -  med anleggshjelm.

Altså noe vi var litt lei allerede, så vi fikk ikke så stort utbytte av det. Det eneste var en feit, forspist slange som selvsagt var hellig og som folk ga penger til:

Men Win var kul han. Han tok oss med på tebesøk til tantene sine. Vi ga ham Burma Chronicles- boka vår. Men ellers var Bago en relativt kjip by med én hovedgate som var forferdelig trafikkert og masete.

Yangon var vi i et par dager da vi kom til Burma, og vi var der i en natt før vi forlot Burma. Denne byen er også relativt masete. Trafikken er enorm, og alle tuter på hverandre. Gatene er helt gærne, med gatemarkeder over alt. Men det mest gærne av alt er Shwedagon Pagoda. Et gullpalass midt i byen til ære for Buddha, der den største pagodaen er 98 m høy og består av 53 tonn rent gull. I toppen av spiret (hvor ingen kan se dem) er det en svær diamant på 72 karat, sammen med 4531 andre diamanter. Helt sykt med slike verdier i et så fattig land.

(bilde av et bilde)

Men så er jo Burma et rart land også. Toppen av rarhet for oss er at de har endret tilbake til høyrekjøring for å kvitte seg med spor etter den britiske kolonitida, men de har beholdt import av biler med rattet på høyre side. Det resulterer i at det er et helvete å kjøre forbi siden alle sitter uti grøfta, og derfor må bl.a. alle busser og lastebiler ha en ekstra co-pilot som sitter på venstre side og som har oversikten. Det er også livsfarlig å gå ut av en buss- du spaserer jo da rett ut i en eller annen kaotisk vei.

For ikke å snakke om bomstasjonene der betalingsluka er på motsatt side av sjåføren, og alle som kjører alene må da gå ut av bilen for å betale. Veldig, veldig spesielt.

Vi likte mye ved Burma - men tre uker var akkurat nok for oss.

- Jon Arne

Burma 3/4 - Inle Lake - rosa prinser, hanekamp og falske fiskere

Inle Lake er en kjempestor innsjø midt i Burma. Det bor omtrent 150 000 personer i landsbyer rundt og på vannet, og de aller fleste lever idag akkurat som de gjorde for fem, ti og femti år siden - før turistene gjorde sitt innhugg. Det vil si at de dyrker grønnsaker og frukt på flytende hager og fisker på en kjempespesiell måte der de padler med beina og fanger fisken ved å skremme den (plaske med åra i vannet) så den svømmer inn i en kurv med fiskegarnvegger. Alle bor i hus på påler over vannet, og for å dra på kaffeslabberas hos naboen må de ta kanoen. Inle Lake er i tillegg omgitt av fjell på alle kanter, så det føltes som å være i en helt annen (litt magisk) verden.

Her er en typisk flytende hage:

Inle Lake er en av de store turistattraksjonene i Burma, så vi var ikke alene om å få med oss dette fantastiske stedet. Nyaungshwe, byen vi bodde i og som er ti minutter bortover en elv som renner ut i Inle Lake, er ganske stappa med hoteller. Alle turistene drar på organiserte båtturer der man blir vist livet på sjøen. Ettersom alle båtene drar til de samme stedene, er disse stedene blitt ganske tilgjort for turismen. Og av akkurat samme grunn er det også mulig å finne steder der det ikke er turister i det hele tatt.

Han på båten nedenfor er for eksempel en fyr som later som han fisker, men egentlig bare shower han for turistene som passerer også ber han om penger etterpå. Det er ingen ekte fiskere som gjør ablegøyer på denne måten her:

Samme gjelder denne dama med det store halskjedet. "The long-necked women" tilhører Kayan-stammen og de holder til både sør og nord i Burma, men i utgangspunktet ikke ved Inle Lake. Damene nedenfor hadde imidlertid flytta til Inle Lake for å gjøre til sitt levebrød å veve og å vise fram halsene sine til turistene: 

Til orientering så blir ikke halsen til disse damene lengre av at de har på seg disse halsringene, men kragebeinet presses ned så det ser slik ut. 

Det var fint på båttur sammen med turisthordene, men de øvrige dagene ved Inle Lake utforsket vi området på egenhånd. Vi leide sykler hver dag og syklet så langt vi kom i en eller annen retning. Vi syklet gjennom nydelige områder med rismarker og fine humpete grusveier, og passerte dermed en del landsbyer med kjempehyggelige folk som gjerne viste fram litt av hverdagslivet sitt til oss.

Fullmånedagen er offentlig helligdag i Burma, så da var det mange som var sosiale med naboene. Denne gjengen her for eksempel hadde valgt ut sine favoritthaner til hanekamp. Ingen kunne engelsk, så det var litt begrensa hva vi forsto, men det var tydelig vedding på gang med ganske høye summer (det var en fyr som gikk med mange tusenlapper i hånda). Hanene hadde ikke noen ekstra kniver på føttene sånn som ofte er tilfelle i mer brutale hanekampområder, men det førte bare til at kampen ble desto lenger og mer pinefull. Jeg er selvfølgelig dypt imot hanekamp og den slags dyreplageri, så vi la ikke noen penger i potten, vi bare observerte og forsøkte å skjule våre grimaser etterhvert som blodet fløt. 

Det var mange rare triks for å få hanene til å holde koken og yte sitt beste etter at det hadde gått noen runder og døden tydeligvis var nær for en av dem. Den ene haneeieren stappet for eksempel en hel lang fjær ned i halsen på hana si. Vi trodde først at dette var tortur for å hisse opp hana ytterligere, men leste på Internett senere at dette er et triks for å klargjøre luftveiene for blod. Den andre haneeieren tok vann i munnen og blåste det hardt på magen og inn i rompa på hana si. Hva som var grunnen til det, aner vi ikke. I tillegg kysset de mye på halsen til hanene sine begge to.

Etterhvert som hanekampen gikk villere for seg og jeg stadig måtte se bort for å holde maska, fant jeg ut at det var mye morsommere å ta bilder av de poserende glade barna til haneeierne:

Hun her har på seg "thanaka" i ansiktet. Dette er kjempevanlig i Burma både blant barn og voksne, særlig kvinner. I tillegg til at det anses som vakkert, funker det også som solkrem og det gjør huden myk og lekker. 

En annen dag støtte vi på et marked der bønder fra hele Inle Lake-området hadde kommet for å kjøpe og selge alt mulig rart. På Inle Lake er det et roterende markedsystem slik at alle har markedet i nærheten av sitt hjemsted en gang i blant, så hver dag er markedet et nytt sted.

I kjøttavdelingen solgte de mye kylling. Vi har hørt at prisen på haner som har deltatt i hanekamp ofte er mye høyere enn ordinær pris fordi det betyr lykke å spise dem. Dessverre for Jon Arne oppdaget vi at mange av kyllingene lå ute i sola med fluene svirrende rundt seg, og de hadde sannsynligvis ligget der en stund.

Typen, som hadde sett for seg at kyllingen lå innpakket i plast på et kjølerom, ble vegetarianer i tre dager etter denne markedsturen. Selv har jeg konvertert tilbake til vegetarianismen for lengst.

Jeg nevnte i forrige blogg at det var irriterende mye lyd fra betelnøttspytting og harking på bussturen til Kalaw. Betelnøtta er nemlig ekstremt vanlig blant Burmas mannfolk. Det kan minne litt om både snus og skråtobakk. Blandingen består av betelnøtt, lime og tobakk som er pakket inn i et blad som man tar i munn og tygger. Tennene blir helt røde når man tygger betel, og derfor har mange menn i Burma knæsj røde tenner og prater som om de har munnen full av mat. 

Denne dama driver en betelnøttsjappe og hun ga oss en gratis prøvesmak:

Det var faktisk ikke så verst smak på betelnøtt. Vi merket oss at tobakksmaken kom fram tydeligere etterhvert og at det ble produsert uhorvelige mengder med spytt (som ikke skulle svelges) av å tygge disse greiene. 

Når vi ser på andre hardgarva beteltyggere skjønte vi at våre betelklyser kanskje var litt beskjedne i størrelsen. Sjåføren på denne traktoren her for eksempel, har en typisk betelkul under kinnet:

En annen dag vi var på sykkeltur, sykla vi forbi et hus der det var full fest og masse musikk. Nysgjerrige som vi er, stoppet vi for å spionere litt, og vi ble straks ferska og invitert inn. Festens anledning var at familiens ti år gamle sønn skulle bli munk dagen etter. Det er obligatorisk for alle guttebarn i Burma å være munk en viss periode i barndommen sin. Når man er munk er man ikke ansett som menneske, sønn eller bror, men bare som en hellig fyr i munkedrakt som finner sin religiøse buddah-mentalitet. Det er en stor ære for familien når sønnen skal bli munk, så derav denne festen. Dagen før dagen får soon-to-be-a-monk lov til å gjøre akkurat hva han vil. Alle må befale ham.

Gutten ba for eksempel nabomannen om å bære ham litt på ryggen, og naboen gjorde det umiddelbart. (Jenta i prinsessedrakt er lillesøstra. Hun har ikke befalt noen om å bære seg, men kjolen hennes er for lang til å gå med):

Det hendte seg at vi syklet så langt at vi ikke kom til å rekke tilbake før det ble mørkt. I de tilfellene sykla vi bare ned til vannet og betalte en kanoeier for å kjøre oss og syklene våre tilbake i båten sin. Her for eksempel, spiller vi kort i båten like før solnedgang:

På slike turer kom vi også over de ekte fiskemennene på Inle Lake. De gutta her driver og drar opp jord fra sjøbunnen for å bruke det i de flytende hagene sine:

Mens han her styrer båten med beinet mens han legger ut garn:

De aller fleste som bor helt nede på sjøen, bor i sånne hus som avbildet nedenfor. De er av bambus og er ganske luftige. Den tette lille stråhytta foran huset, er toalettet. Det er ingen form for kloakksystem eller kompsteringssystem i disse husene, så dritten fra do går rett ned i vannet (heldigvis bruker de ikke dopapir, si):

Men selv om det drites rett ut i vannet, er vannet så stort at det likevel virker ganske rent. Beboerne har jo ikke innlagt vann akkurat, så de bader, vasker klær og dusjer i vannet rett ved husene sine:

Det er én vinprodusent i Burma, han er fransk og holder til oppi åsen ved Inle Lake. En kveld dro vi dit på vinsmaking, og vinen var helt ok:

Vi var ganske lenge på Inle Lake, fordi våre reisedager styres i stor grad av når Liverpool spiller kamper og hvor det beste stedet er å se disse kampene. Jon Arne hadde fått det for seg at det var best å se den kjempeviktige kampen mot Manchester United ved Inle Lake, så vi ble derfor værende i området til denne kampen var overstått. Det var faktisk en kjempekul kamp. Vi var de eneste turistene på dette tehuset som var stappa med folk som tydeligvis heia mest på United. Jeg så selvfølgelig mer på folka rundt enn på kampen, og det var tydelig stor fascinasjon for den høye skalla mannen i Liverpool-drakt som heia lidenskapelig på helt feil lag.

Vi irriterer oss veldig over at vi ikke har noe bilderedigeringsprogram på ipaden vår og at nettet aldri er bra nok til å laste ned et slikt program, men kvelden før vi reiste fra Inle Lake oppdaget vi til vår store fornøyelse at vi har noe som heter photobooth!

- Kaija