Vi har akkurat tilbakelagt tre uker i Burma og puster nå ut ved bassenget på yndlingshotellet vårt, Hotel Atlanta i Bangkok, mens vi prøver å konsentrere oss om å skrive Burma- blogg.
Burma er det landet som skiller seg mest fra de øvrige reisemålene våre. Som dere vet, har landet vært underlagt et av verdens verste militærdiktaturer i omtrent femti år fram til 2010. Denne perioden har Burma derfor vært svært ganske isolert fra omverdenen. Det ble ikke "politisk korrekt" å reise som turist til landet før i 2010, da fredsprisvinner Aung San Suu Kyi slapp ut av husarrest etter 20 år og hennes parti NLD (National League for Democracy) offisielt avsluttet oppfordringen til turistboikott. Selv om antall turister har økt enormt de siste årene, merket vi tydelig at landet ikke er helt vant med turismen enda. Og selv om landet har en veldig nærliggende og dramatisk historie, var ikke dette et tema med noen av de lokale vi snakket med.
Det er ikke lett å blogge om ukene i Burma som har vært stappa med høydepunkter både på godt og vondt. Som det fremkommer i de neste fire blogginnleggene fra Burma-besøket vårt, digger vi landets fantastiske natur og de (for det meste) blide, interesserte, varme, imøtekommende og hjelpsomme burmeserne som er glade for at vi besøker landet deres.
Vi digger også at man kan barbere seg på den lokale barbersjappa for en femmer:
Testa for første gang ut glattbarbert skalle i Yangon - 30 minutter med et godt, gammeldags barberblad.
Det vi ikke likte så godt med Burma, er at landet flommer over av søppel hvor enn man går, selv i naturen, i grotter og på de mest hellige steder. Maten var også ganske lett å bli lei, og etter to uker spiste vi kun for å lindre hunger. At det i tillegg var ekstremt få vi møtte som snakket så mye engelsk at vi kunne føre en samtale, bidro også til en del frustrasjon. Vi er begge enige om at tre uker i Burma var akkurat lenge nok. Det var godt å komme tilbake til et Bangkok hvor man finner alt man trenger - som for eksempel potetgull og solkrem.
Første innlegg om Burma handler om våre dager i Bagan, tempelbyen som det sies er enda finere enn Kambodsjas Ankor Wat - derav overskrifta.
Overskrifta lyver litt siden vi hadde hver vår sykkel mens vi var i Bagan, men den var for bra til å droppes. Men når sant skal sies satt vi faktisk på bagga i Bagan, selv om det var bakpå en hestekjerre. Vi hoppa på en nattbuss fra et kaotisk Yangon til Bagan, og etter 10 timers busstur var vi framme midt på natta kl.0430. Og den eneste skyssen fra busstasjonen til hotellet var nemlig... hest og kjerre. Rimelig surrealistisk å sitte humpende bakpå en kjerre i Burma midt på natta - velkommen til 18 hest-og-kjerre lissom. Her er skyssen vår - tror hesten kanskje smiler mer enn sjåføren:
Etter en kjapp natts søvn var det på tide å utforske vårt første ordentlige reisemål i Burma, nemlig Bagan. Et sted kjent for sine tusenvis av templer og pagodas - et slags tårn på bakken som ikke har noen inngang. Et tempel kan være stort eller bittelite, men kjennetegnes av at det alltid befinner seg en Buddha inne i templet. Her er det f.eks. et tempel med et svært vepsebol ved inngangen, så svært at det tar bort all fokus fra Buddha sjøl:
Vi leide hver vår sykkel til fine 6,5 kroner dagen (= 1 $ = 1000 kyat som er valutaen i Burma) og sykla rundt i et paddeflatt, glovarmt og knusktørt Bagan på behagelige Postman Pat- sykler uten gir og med korg foran:
Jeg følte meg som Miss Hubbard der jeg sykla bedagelig rundt og kikka på landskapet og de tusenvis av templene som var spredt rundt omkring på jordene i et imponerende stort antall.
Innimellom kikka jeg også ned på bakken i tilfelle det skulle dukke opp en slange, noe jeg tror Miss Hubbard slipper. Burma er nemlig det landet i verden med flest giftige slanger, og det passer jo ikke meg særlig bra. Heldigvis så vi bare én i hele Bagan, den lå midt i veien og var dau som ei sild:
Disse 4000 templene ble bygget over en periode på 250 år fra ca år 1000, og finnes i alle størrelser:
Her er til og med ett med kuer foran:
Templene tar seg spesielt bra ut i solnedgang, og da er det om å gjøre å komme seg så høyt som mulig for å ta det beste bildet. Her er vårt beste:
Dessverre blir det fort folksomt og ikke særlig høytidelig stemning på slike steder ved solnedgang. Busslast på busslast av middelaldrende pakketurister med buksedrakt og enorme telelinser stormer de store og åpne pagodaene for å få det beste bildet av tempel i solnedgang:
Dermed ligger sjarmen i å sykle rundt for å finne seg en egen, liten pagoda å klatre opp på for å sitte og kose seg med solnedgangen helt alene.
Her kledelig antrukket i Beckham- stil anno 2002 med sarong. Kortbeint er fy-fy på hellige steder. Enda bra jeg er så langbeint, si!
Kaija er jo selvsagt altfor rastløs til å sitte og kose seg med solnedgangen, så hun finpussa i stedet på klatrekunnskapene sine - rimelig blasfemisk spør du meg.
Det blir jo, når sant skal sies, etter hvert dritt kjedelig å se på gamle templer hele dagen, så vi fant oss et hotell med svømmebasseng hvor vi kunne henge på dagtid mens sola var på sitt varmeste. Her hadde vi det kjempemorsomt.
Men vi hadde det veldig morsomt på sykkeltur også altså. Slik som her:
Og her:
Ellers sykla vi egentlig rundt om i Bagan på jakt etter det perfekte bildet som vi kunne knipse.
Her er noen kandidater:
Vi var i Bagan i 4 dager, og brukte en av dagene til å leie en privatsjåfør som kjørte oss til et sted som heter Mountain Popa ca halvannen times kjøring fra Bagan. De med dårlig humor fniser litt av det navnet etter min forrige blogg. Jeg fniser litt sjæl.
Mountain Popa har en liten utvekst (..) hvor de rett og slett har smelt opp et tempel:
Opp hit kommer man seg ved å gå opp en trapp med 777 steg, og på veien opp møter man på både munker, apekatter og pilgrimer. Både jeg og Kaija syntes det hele var litt oppskrytt, men vi ble ihvertfall fascinert av bærerne som bar de gamle, skrøpelige damene opp og ned fra toppen. Her er gammel dame 1 på vei ned mens gammel dame nr 2 gjør seg klar:
På veien til fjellet stoppet vi også for å se hvordan de lokale lager palmeolje og peanøttolje. Her snakker vi særdeles gammeldagse og tungvinte arbeidsmetoder. Her presser de peanøttene ved hjelp av en okse som går rundt seg sjøl dagen lang, slik at væska renner ut i bunnen. Jeg prøver å få litt fortgang i sakene ved å legge på 90 kg nordmann i stedet for 40 kg oldefar som stod der til vanlig.
Vi fikk også smake på den lokale hjemmebrenten som blei kokt sammen av ei gammal dame med sigar. Helt ærlig er det store kunnskapshull i selve prosessen her, men det skylder vi på en sjåfør som slettes ikke var engelsktalende slik vi hadde blitt lovet. Nå som vi har vært 3 uker i Burma vet vi at han var engelsktalende i forhold til Burma- standard. Det vil si at han kunne ca like mye engelsk som niesa mi Karianne på 8 år. Men hjemmebrenten var god den.
Etter fire dager i Bagan var det på tide å ta en ny nattbuss videre til Kalaw for å gå en tredagers tur til Inle Lake. Vi forlot et Bagan som er et av de mest besøkte reisemålene i Burma og som derfor er godt etablert som turiststed, men innbyggerne der vinket og smilte til oss dagen lang og gjorde at vi følte oss hjertelig velkomne. Trivelige, disse burmeserne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar