Inle Lake er en kjempestor innsjø midt i Burma. Det bor omtrent 150 000 personer i landsbyer rundt og på vannet, og de aller fleste lever idag akkurat som de gjorde for fem, ti og femti år siden - før turistene gjorde sitt innhugg. Det vil si at de dyrker grønnsaker og frukt på flytende hager og fisker på en kjempespesiell måte der de padler med beina og fanger fisken ved å skremme den (plaske med åra i vannet) så den svømmer inn i en kurv med fiskegarnvegger. Alle bor i hus på påler over vannet, og for å dra på kaffeslabberas hos naboen må de ta kanoen. Inle Lake er i tillegg omgitt av fjell på alle kanter, så det føltes som å være i en helt annen (litt magisk) verden.
Her er en typisk flytende hage:
Inle Lake er en av de store turistattraksjonene i Burma, så vi var ikke alene om å få med oss dette fantastiske stedet. Nyaungshwe, byen vi bodde i og som er ti minutter bortover en elv som renner ut i Inle Lake, er ganske stappa med hoteller. Alle turistene drar på organiserte båtturer der man blir vist livet på sjøen. Ettersom alle båtene drar til de samme stedene, er disse stedene blitt ganske tilgjort for turismen. Og av akkurat samme grunn er det også mulig å finne steder der det ikke er turister i det hele tatt.
Han på båten nedenfor er for eksempel en fyr som later som han fisker, men egentlig bare shower han for turistene som passerer også ber han om penger etterpå. Det er ingen ekte fiskere som gjør ablegøyer på denne måten her:
Samme gjelder denne dama med det store halskjedet. "The long-necked women" tilhører Kayan-stammen og de holder til både sør og nord i Burma, men i utgangspunktet ikke ved Inle Lake. Damene nedenfor hadde imidlertid flytta til Inle Lake for å gjøre til sitt levebrød å veve og å vise fram halsene sine til turistene:
Det var fint på båttur sammen med turisthordene, men de øvrige dagene ved Inle Lake utforsket vi området på egenhånd. Vi leide sykler hver dag og syklet så langt vi kom i en eller annen retning. Vi syklet gjennom nydelige områder med rismarker og fine humpete grusveier, og passerte dermed en del landsbyer med kjempehyggelige folk som gjerne viste fram litt av hverdagslivet sitt til oss.
Fullmånedagen er offentlig helligdag i Burma, så da var det mange som var sosiale med naboene. Denne gjengen her for eksempel hadde valgt ut sine favoritthaner til hanekamp. Ingen kunne engelsk, så det var litt begrensa hva vi forsto, men det var tydelig vedding på gang med ganske høye summer (det var en fyr som gikk med mange tusenlapper i hånda). Hanene hadde ikke noen ekstra kniver på føttene sånn som ofte er tilfelle i mer brutale hanekampområder, men det førte bare til at kampen ble desto lenger og mer pinefull. Jeg er selvfølgelig dypt imot hanekamp og den slags dyreplageri, så vi la ikke noen penger i potten, vi bare observerte og forsøkte å skjule våre grimaser etterhvert som blodet fløt.
Det var mange rare triks for å få hanene til å holde koken og yte sitt beste etter at det hadde gått noen runder og døden tydeligvis var nær for en av dem. Den ene haneeieren stappet for eksempel en hel lang fjær ned i halsen på hana si. Vi trodde først at dette var tortur for å hisse opp hana ytterligere, men leste på Internett senere at dette er et triks for å klargjøre luftveiene for blod. Den andre haneeieren tok vann i munnen og blåste det hardt på magen og inn i rompa på hana si. Hva som var grunnen til det, aner vi ikke. I tillegg kysset de mye på halsen til hanene sine begge to.
Etterhvert som hanekampen gikk villere for seg og jeg stadig måtte se bort for å holde maska, fant jeg ut at det var mye morsommere å ta bilder av de poserende glade barna til haneeierne:
Hun her har på seg "thanaka" i ansiktet. Dette er kjempevanlig i Burma både blant barn og voksne, særlig kvinner. I tillegg til at det anses som vakkert, funker det også som solkrem og det gjør huden myk og lekker.
En annen dag støtte vi på et marked der bønder fra hele Inle Lake-området hadde kommet for å kjøpe og selge alt mulig rart. På Inle Lake er det et roterende markedsystem slik at alle har markedet i nærheten av sitt hjemsted en gang i blant, så hver dag er markedet et nytt sted.
I kjøttavdelingen solgte de mye kylling. Vi har hørt at prisen på haner som har deltatt i hanekamp ofte er mye høyere enn ordinær pris fordi det betyr lykke å spise dem. Dessverre for Jon Arne oppdaget vi at mange av kyllingene lå ute i sola med fluene svirrende rundt seg, og de hadde sannsynligvis ligget der en stund.
Typen, som hadde sett for seg at kyllingen lå innpakket i plast på et kjølerom, ble vegetarianer i tre dager etter denne markedsturen. Selv har jeg konvertert tilbake til vegetarianismen for lengst.
Jeg nevnte i forrige blogg at det var irriterende mye lyd fra betelnøttspytting og harking på bussturen til Kalaw. Betelnøtta er nemlig ekstremt vanlig blant Burmas mannfolk. Det kan minne litt om både snus og skråtobakk. Blandingen består av betelnøtt, lime og tobakk som er pakket inn i et blad som man tar i munn og tygger. Tennene blir helt røde når man tygger betel, og derfor har mange menn i Burma knæsj røde tenner og prater som om de har munnen full av mat.
Denne dama driver en betelnøttsjappe og hun ga oss en gratis prøvesmak:
Det var faktisk ikke så verst smak på betelnøtt. Vi merket oss at tobakksmaken kom fram tydeligere etterhvert og at det ble produsert uhorvelige mengder med spytt (som ikke skulle svelges) av å tygge disse greiene.
Når vi ser på andre hardgarva beteltyggere skjønte vi at våre betelklyser kanskje var litt beskjedne i størrelsen. Sjåføren på denne traktoren her for eksempel, har en typisk betelkul under kinnet:
En annen dag vi var på sykkeltur, sykla vi forbi et hus der det var full fest og masse musikk. Nysgjerrige som vi er, stoppet vi for å spionere litt, og vi ble straks ferska og invitert inn. Festens anledning var at familiens ti år gamle sønn skulle bli munk dagen etter. Det er obligatorisk for alle guttebarn i Burma å være munk en viss periode i barndommen sin. Når man er munk er man ikke ansett som menneske, sønn eller bror, men bare som en hellig fyr i munkedrakt som finner sin religiøse buddah-mentalitet. Det er en stor ære for familien når sønnen skal bli munk, så derav denne festen. Dagen før dagen får soon-to-be-a-monk lov til å gjøre akkurat hva han vil. Alle må befale ham.
Gutten ba for eksempel nabomannen om å bære ham litt på ryggen, og naboen gjorde det umiddelbart. (Jenta i prinsessedrakt er lillesøstra. Hun har ikke befalt noen om å bære seg, men kjolen hennes er for lang til å gå med):
Det hendte seg at vi syklet så langt at vi ikke kom til å rekke tilbake før det ble mørkt. I de tilfellene sykla vi bare ned til vannet og betalte en kanoeier for å kjøre oss og syklene våre tilbake i båten sin. Her for eksempel, spiller vi kort i båten like før solnedgang:
På slike turer kom vi også over de ekte fiskemennene på Inle Lake. De gutta her driver og drar opp jord fra sjøbunnen for å bruke det i de flytende hagene sine:
Mens han her styrer båten med beinet mens han legger ut garn:
De aller fleste som bor helt nede på sjøen, bor i sånne hus som avbildet nedenfor. De er av bambus og er ganske luftige. Den tette lille stråhytta foran huset, er toalettet. Det er ingen form for kloakksystem eller kompsteringssystem i disse husene, så dritten fra do går rett ned i vannet (heldigvis bruker de ikke dopapir, si):
Men selv om det drites rett ut i vannet, er vannet så stort at det likevel virker ganske rent. Beboerne har jo ikke innlagt vann akkurat, så de bader, vasker klær og dusjer i vannet rett ved husene sine:
Det er én vinprodusent i Burma, han er fransk og holder til oppi åsen ved Inle Lake. En kveld dro vi dit på vinsmaking, og vinen var helt ok:
Vi var ganske lenge på Inle Lake, fordi våre reisedager styres i stor grad av når Liverpool spiller kamper og hvor det beste stedet er å se disse kampene. Jon Arne hadde fått det for seg at det var best å se den kjempeviktige kampen mot Manchester United ved Inle Lake, så vi ble derfor værende i området til denne kampen var overstått. Det var faktisk en kjempekul kamp. Vi var de eneste turistene på dette tehuset som var stappa med folk som tydeligvis heia mest på United. Jeg så selvfølgelig mer på folka rundt enn på kampen, og det var tydelig stor fascinasjon for den høye skalla mannen i Liverpool-drakt som heia lidenskapelig på helt feil lag.
Vi irriterer oss veldig over at vi ikke har noe bilderedigeringsprogram på ipaden vår og at nettet aldri er bra nok til å laste ned et slikt program, men kvelden før vi reiste fra Inle Lake oppdaget vi til vår store fornøyelse at vi har noe som heter photobooth!
- Kaija
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar