Klatring, kløing og klarsynhet

Akkurat nå sitter vi på en vegetarrestaurant i Bagan i Burma (typen gikk med på å spise på en veggisrestaurant for å kunne bevise at det ikke går an å bli mett av den slags mat). Klokka er halv to og idag har vi allerede rukket å piske kuer, bli trakassert av aper, smile og vinke til alle vi har passert på vår vei og klatre i gullbelagte templer omgitt av søppel og ekstrem fattigdom. Alt dette er imidlertid en annen historie, for dette blogginnlegget skal handle om våre fantastiske klatredager på Railay, og jeg skal forsøke å drømme meg tilbake dit...

Jeg begynner med de kjipeste minnene: På Railay sov vi dårlig hver natt som følge av at vi sparer penger og bodde i en veldig luftig rønne med steinhard seng og store harde puter, sammen med kakerlakker og andre skrikende insekter og en veldig bråkete vifte. Etter første natta hadde jeg omtrent femti myggstikk på hvert bein til tross for at jeg gikk med bukse på kvelden, vi sov under myggnetting og jeg hadde dynket meg ned med myggspray. Jeg holdt på å bli fullstendig gal av kløe og er sikker på at det finnes noen tyranner der ute som torturerer folk ved å påføre dem myggstikk og deretter nekte dem å klø seg. Typen, som gikk i shorts og trøye og knapt brukte myggspray, fikk ingen stikk og mente det ville gå over om jeg bare slutta å klø og ikke tenkte på det. Samtalen mellom oss handlet nemlig i stor grad om mine myggestikk. De lokale jeg spurte om råd anbefalte meg å lindre kløa med å smøre på tigerbalsam og andre naturprodukter. Hjalp ikke en pøkk selvfølgelig, men omsider fikk jeg tak i et apotekprodukt som funka og idag er det bare hvite arr som ikke klør og jeg har nok snart fortrengt lidelsene. 

Men vi var jo på Railay for å klatre, og mellom kløanfallene og de få timene med søvn fikk vi også dedikert noe tid til dette. Jon Arne var ikke overentusiastisk for å lære seg å fjellklatre. Han var fast bestemt på at kroppen hans ikke var skapt for den slags og at høydeskrekken hans ville gjøre opplevelsen alt annet enn festlig. På begynnelsen av reisen bestemte vi oss imidlertid for å utfordre oss selv i løpet av turen - reiseregel nummer 1 er at vi skal begge gjøre ting som er utenfor komfortsonen dersom det er praktisk mulig. Derfor var det aldri noen tvil om at Jon Arne skulle gi klatringen et forsøk. Selv anser jeg fjellklatring som absolutt innenfor min komfortsone, og har lenge tenkt at det er mitt skjulte talent som jeg foreløpig ikke har viet tid til å utforske. Jeg gledet meg derfor hemningsløst til å dedikere noen fulle dager til å finne klatreren i meg. 

Det viste seg at jeg hadde litt rett i mine forutanelser (jeg ble etterhvert dritgod) mens typen hadde fullstendig feil (han var også dritgod!). 

Jeg følte meg omtrent så tøff før vi begynte:

Første klatredagen var et nybegynnerkurs sammen med en gjeng andre. Jeg ønsket å si til arrangørene at vi var på nivå "intermediate" og ikke "beginners", av frykt for å få for lite utfordrende vegger. Dette synes jeg som regel er en god strategi når man skal prøve seg på nye aktiviteter. Ekte nybegynnerkurs er ofte både trege, kjedelige og usedvanlig basic. Derfor pleier jeg å late som jeg har erfaring også når jeg skal prøve ting jeg ikke kan, uavhengig av om det er snakk om hesteridning (mer galopp), rafting (mer action), kajakkpadling (slipper unna kjedelig guiding) eller klatring. Det gikk imidlertid ikke denne gangen, for typen insisterte på at han trengte mestringsfølelse i klatring for å kunne lære seg å like det. Kurset var heldigvis lagt opp på en måte så man kunne prøve vanskeligere ruter dersom man ønsket det. Selv var jeg kjempegod på første ruta, men da jeg skulle ta neste vegg som hadde samme vanskelighetsgrad som den første, altså "beginner", sto jeg bom fast og falt ned (sikra med tau selvfølgelig) mange ganger. Jeg sto heldigvis kun fast på denne ruta, og mens typen og de andre på kurset mente at de var slitne i musklene og trengte pauser, var jeg full av adrenalin, prøvde rutene mange ganger og fikk stadig mer teken.

Her nærmer typen (hvit trøye heeeeelt på toppen) seg drøye 30 meter oppe i fjellveggen:

Han hadde da omtrent denne utsikten:

Og var så fornøyd da han hadde kommet seg ned igjen i live:

Den dagen vi kom med båt til Tonsai Beach på Railay, spurte vi en fyr på stranda om veien. Etter litt typisk backpackersnakk begynte plutselig fyren å snakke norsk til oss. Han hørte på aksenten vår at vi var norske. Kjipern. Denne typen var Mario og han viste seg å være verdens beste fyr. En høy og blid lærerbergenser med chilenske aner som er på ett års reise i hele verden (han er også C- kjendis, for han var med på 71 grader nord det året Benedicte vant).  

(for the record er dette bildet tatt 10 minutter før jeg spydde full en hel plastpose- les mer).

Mario viet en hel dag til oss på Railay for å lære oss hvordan vi kan klatre på egenhånd, på fagspråket kalles dette å klatre på led. Mens vi første dagen klatra med topptau (guiden hadde på forhånd festa tauet som sikra oss i toppen av veggen), skulle vi nå sikre tauet til veggen etterhvert som vi klatra oppover. Dette er mye mer utfordrende enn å klatre med topptau. Det var gjerne et par-tre meter mellom hver bolt, så fallhøyden kunne bli ganske høy dersom man tryna og det var et stykke ned til forrige sikring. Selv om dette var mye vanskeligere og skumlere, klarte vi det relativt bra. Mario syntes vi var litt slurvete og tungnemme i tide og utide, men det skjedde ingen ulykker. Vi hadde en helt fantastisk dag der vi virkelig fikk prøvd ut våre klatreferdigheter. Jon Arne var kjempegod, men slet seg fullstendig ut på en rute han ikke klarte (jeg klarte den på null komma niks), og måtte gi seg klissvåt av svette og med skjelvende armer og bein. 

Selv merket jeg ikke noe særlig på kroppen at klatring er fysisk utmattende i tillegg til ekstremt kult. Jeg prøvde meg etterhvert på mye mer teknisk utfordrende ruter som innebar både overheng og at jeg måtte bruke absolutt hele kroppen. Det var helt vilt kult. 

(Her er jeg i et veldig teknisk krevende parti der jeg ikke hadde grep med føtter eller armer og bare måtte rikke meg oppover. Kjempekult.)

Av en eller annen merkelig grunn fikk jeg en skikkelig smell da dagen var ferdig. Jon Arne og Mario var bare sultne og slitne, mens jeg var fullstendig utmatta og kvalm. Jeg klarte hverken å spise eller drikke, og det føltes som om jeg holdt på å spy og besvime om hverandre. Typen sa at jeg oppførte meg som en unge fordi jeg klaga så mye. Selv har jeg aldri i hele mitt liv følt meg mer elendig. Kvelden endte med at jeg spydde som et helvete (nesten to liter!) og sovna grytidlig. Det er fortsatt et mysterium hva som var galt med meg. Typen mener jeg ble dehydrert av all aktiviteten og for lite drikke. Selv mistenker jeg at jeg kanskje fikk salmonella eller noe annet alvorlig. 

Som følge av min ekstreme sykdom (som fikk meg til å glemme myggstikkene) måtte vi ha en klatrepause dagen etter. Vi leide kajakker og padla så sakte vi kunne rundt omkring i området, gjennom grotter og til øde strender. Digg dag, og jeg var helt frisk innen solnedgang.

(Hver kveld samles de lokale gutta seg til fotballkamp på stranda. Kampen er ikke over før sola forsvinner)

Dagen etter var satt av til en dritkul ekstremsport som kalles "deep water solo". Dette er normal fjellklatring som gjøres på limestone-fjellene som er i havet utenfor Railay, men forskjellen er at det ikke brukes noe utstyr eller noen form for sikring - kun gamle klatresko. Den eneste veien ned fra fjellveggen er vannet under. 

Det første Jon Arne sa da han våknet denne morgenen var at han hadde drømt at Liverpool vant 3-0 mot Southampton i kampen som hadde vært i løpet av natta, og som han ikke visste resultatet av. Det er et vedvarende problem på denne reisen at mange av Liverpool-kampene spilles på ugunstige tider på grunn av tidsforskjellen, og at Jon Arne derfor ikke får sett disse kampene. Da han under frokosten sjekka nettet og fant ut at han hadde vært sanndrømt, var det en riktig stolt og lykkelig fyr som gikk løs på dagens klatreaktiviteter. Et lite øyeblikk glemte han nesten at han egentlig har høydeskrekk, og før han visste ordet av det var han drøye 15 meter oppe i veggen og måtte hoppe ned i havet (Jon Arne er han i svart shorts). 

En av de beste tingene typen har lært meg etter at vi ble sammen, er at det er null poeng i å grue seg. Pappa har forsøkt å lære meg dette i en årrekke uten å lykkes. Dette kom veldig godt med i deep water solo, der mange ikke fulgte denne filosofien og ble sittende der oppe i fjellveggen i mange minutter fordi de grua seg til å hoppe (noe de uansett måtte gjøre før eller siden). Og det eneste man oppnår ved å grue seg er jo bare at man utsetter det man uansett vet at man skal gjøre, og det er bortkasta energi. En del av meg var redd både for å falle ned fra fjellveggen uten å kunne få til et kontrollert hopp, og det å hoppe ned fra disse skyhøye høydene. Fornuften i meg trumfet imidlertid frykten, og jeg klatra som om jeg ikke var redd i det hele tatt og hoppa konsekvent tre dype pust etter at jeg hadde bestemt meg for å hoppe. Og mens Jon Arne og de andre folka etterhvert var såre i musklene sine, var jeg full av energi til the bitter end. Det er kanskje det kuleste jeg noensinne har gjort, og skal man tro mine medklatrere som var med på samme tur, så har jeg ganske bra teken på det (det skal sies at jeg enda ikke har forsøkt de virkelig krevende rutene, så selvfølelsen min og mitt selvoppnevnte talent mitt må ses i lys av dette). 

Jeg er hun med svart shorts.

Denne dagen var vi begge bare lykkelige og utmatta etterpå, og vi unngikk både besviming og spying. Vi bestemte oss for å avslutte de fysiske utfoldelsene på Railay med litt ekte thaimassasje. I en time ble vi tråkket på, tøyd på i retninger som kroppen umulig burde tøyes i (for eksempel lå vi på magen mens dama prøvde å få fotbladene til å berøre hodet samtidig som hun presset armene bakover), og massøsene forsøkte å dra av både fingre og tær på oss. Etterpå var vi ganske svimle og skjelvende, men det var en god feeling. Vi var strålende fornøyde med massasjen, og er fortsatt usikre på om stølheten vi følte påfølgende dag skyldtes massasjen eller klatringa. 

Jeg kunne gjerne ha vært på Railay mye mye lenger (skulle da ha investert i et litt bedre overnattingssted) og bare klatra hver dag og blitt skikkelig god. Jeg skal definitivt fortsette å klatre framover. Om jeg får med meg typen som fast klatrepartner er imidlertid litt mer usikkert. Han syntes det var kult, men jeg vet ikke om han og klatring går i tospann for resten av livet. Jeg er med andre ord på utkikk etter klatrepartner når jeg kommer hjem til sommeren! Kanskje jeg skal høre med Jo Nesbø, han snakka jeg nemlig med den første dagen i Railay. Kompisen hans lurte på om jeg var norsk. Jeg prøvde å forholde meg kul og svarte: "Ja - dere også?"...

Eventuelt kan jeg høre med han her, som bare gikk under navnet Edderkoppmannen:

Tror jeg avslutter denne bloggen her. Forholdene er ikke helt tilrettelagt for å skrive eller drømme meg tilbake til Railay. Vi sitter nå på en stappfull buss mellom Bagan og Kalaw. Turen skal ta ni timer, men hvem vet. Det er en ganske normal skolebuss, bortsett fra at de har et ekstra klappsete i midtgangen. Hver gang bussen stopper og noen kommer på, må alle på midtsetene reise seg. Det er mange lyder som hosting, harking og spytting kombinert med høy burmapopmusikk og medfølgende musikkvideo (når sant skal sies er vi litt usikre på om musikken tilhører musikkvideoen). Med andre ord så har jeg ikke sjans til å blogge mer...