Fra klatrefiasko i Vietnam til surfesuksess på Sri Lanka

I skrivende stund er det bare to uker igjen til vi vender snuta hjemover til Norge. Tida går fort, og vi har knapt tid til å blogge om det vi opplever. Men til den trofaste og herlige, lille flokken av følgere vi har sikra oss de siste fire månedene: her kommer en oppdatering på hva som har skjedd siden 17.mai- feiringa vår i Hanoi!

Dagen etter vafler med brunost savna vi vafler med brunost. Men spist var spist, og vi pakka igjen snippsekken for vår siste destinasjon i Vietnam: Cat Ba Island utenfor Halong Bay - en øy og et område med samme fantastiske natur som mer kjente Halong Bay, med limestone- øyer så langt øyet kan se. Noen timers buss- og båttur senere var vi på plass i Cat Ba Town - en smårar turistby som egentlig ikke var særlig turistifisert - både på godt og vondt. Mer om det senere. Her skulle vafler, pølser og pils til 2 kr glasset trimmes bort, og vi begynte straks etter ankomst med å gå opp på byens beste utsiktspunkt. I følge Lonely Planet Vietnams beste utsiktspunkt også, uten at jeg kan si så mye om det - men det virker som en voldsom påstand.

Kaija bærer kameraet.

På dag to var det på tide å slukke Kaijas klatreabstinenser. Vi leide oss utstyr og scootra til et klatrested som het Butterfly Valley. Og det skulle raskt vise seg å være et passende navn på klatreveggen:

Omgivelsene var veldig bra, men det var vel stort sett det eneste som var bra også. Klatremessig stinka undertegnede, og vannbøffelen som stod og så på oss blei ikke særlig imponert:

Kaija var noe bedre, uten at heller hun briljerte av den grunn. Her er hun i ferd med å surne etter en halvtimes prøving og feiling to meter over bakken:

Men hun kom seg da i hvert fall opp til slutt, noe undertegnede ikke gjorde - jeg blei sur og vi scootra hjem.

På dag tre pissregna det for første gang på våre hittil 16 reiseuker, og da kunne vi uansett ikke akkurat klage. Formiddagen ble brukt på planlegging, praktiske gjøremål og økonomisk opptelling. Det er ikke fritt for at det må telles på krona når turen nærmer seg slutten, men økonomiansvarlig Rudihagen ser i hvert fall ut til å dra prosjektet i land på en bedre måte enn Nye Holmenkollen.

Vi feiret den minimale budsjettsmellen med en god sykkeltur utpå ettermiddagen da regnet hadde gitt seg:

Vi besøkte Hospital Cave der et hemmelig sykehus med plass til 200 mann ble drevet av Viet Cong under Vietnam- krigen, trygt plassert og skjult inne i en stor grotte. Et veldig imponerende byggverk, komplett med både svømmebasseng og kinosal.

Inngangen til det gamle sykehuset.

På dag fire var det igjen blå himmel fra morgenen av, og vi spratt tidlig opp for å ta en tur gjennom nasjonalparken som var på øya. En fin tur på ca 18 km.

Kaija er på utkikk etter den utrydningstruede Golden- Headed Langur som kun finnes på Cat Ba og er en av verdens mest utrydningstruede primater, med bare 65 eksemplarer som lever vilt.

Vi så ingen sjeldne apekatter, men vi så et tusenbein med bare 38 bein:

Halvveis på turen passerte vi en froskedam som slanger visstnok valfartet ned til for å kose seg med ferske froskelår. Slangene viste seg ikke, men vi fikk i hvert fall tatt bilde av en frosk:

Skogen krydde ellers av røde krabber, kilometervis fra nærmeste vannpytt. Det er vel dette som er ekte landkrabber. 

Hett på jungeltur!

Et par ivrige blodigler klarte også å snike til seg en sup av både østerdals- og gudbrandsdalsblod.

Turen gjennom nasjonalparken endte ved havet, der vi blei henta med båt og frakta tilbake til Cat Ba Town der vi bodde. På veien tilbake kjørte vi sikk- sakk mellom de utallige limestone- øyene:

Fullt av folk bodde i flytende landsbyer som var satt opp innimellom disse øyene - her ligger vannet blikkstille, beskyttet mot den røffe sjøen utenfor øylandskapet.

De fleste hadde primitive oppdrettsanlegg hvor de feita opp fisken. Tipper miljøkritikken mot norske oppdrettsanlegg hadde blekna om man hadde sett på forholdene på havbunnen under disse anleggene.

Vi skulle egentlig også stoppe og bade ved et par øde sandstrender som fantes på noen av disse små øyene, men båtføreren vår kunne ikke et ord engelsk og bare smilte hele veien tilbake til kaia der vi blei skyssa opp på et par motorsykkel- taxier som tok oss tilbake til hostellet vårt.

Derfor måtte vi ta til takke med den nærmeste stranda i Cat Ba Town, som var særdeles populær blant de lokale etter arbeidstid. Ikke akkurat så stille og fredelig her som en liten sandstrand på en øde øy...:

Cat Ba Town var, som tidligere nevnt, en litt rar turistby. Det krydde av kliss like restauranter med kliss like matmenyer. Alle vestlige turister samla seg stort sett på én restaurant som hadde relativt kjip mat. Byen bar i det hele tatt litt preg av at det er naturen rundt folk kommer for å se - selve byen er det ikke mye å skrive hjem om, med stygge, ruvende betongbygninger langs hele sjøsiden. Det mest spennende var spritutsalgene på de fleste gatehjørner, der man kunne få en litt mer eksotisk sprit enn den som er satt på kirsebær: 

En kveld vi handlet vann på den lokale sjappa traff vi på et par gutter som kjøpte sprit og fylte på et stort glass med en hel fugl inni - med fjær og det hele. Detta er visstnok bra for potensen. Alt for å få´n opp, si!

På dag fem var det på tide å reise tilbake til Hanoi, der vi overnatta på et flyhotell og tok et tidlig fly til Bangkok. Her skulle vi henge hele dagen før vi tok et fly videre til Sri Lanka. Da vi landet i Bangkok for første gang 2. februar var det valg i landet og store demonstrasjoner i hovedstaden. Denne gangen hadde det vært militærkupp dagen før, og det kom ikke som en overraskelse i følge de vi snakket med. Vi får det liksom med oss. Men vi merka ikke mye til det, bortsett fra et par stengte veier og flere militære i gatene.

Etter å ha lengta etter favorittretten Chicken Green Curry helt siden vi forlot Thailand, og irritert oss over at vi aldri tok et matlagingskurs i Thailand der maten er så god, benytta vi mellomlandingen til å rett og slett ta et matlagingskurs for å lære oss å lage Chicken Green Curry. Etter en hurtigshopping med full oppakning på vårt faste kjøpesenter i Bangkok møtte vi opp på kurset der vi var de eneste deltakerne. Først bar det ut på markedet for å handle inn alle ingredienser:

Finn én feil.

Skinnløse frosker.

Menyen hadde vi valgt ut på forhånd, og den bestod av Golden Bags (friterte duppeditter med reker og svin), papaya- salat, chicken green curry og Tom Yam- suppe (med reker). Alt ble veldig godt!

Fritering av Golden Bags.

Kaija med Golden Bags og papaya- salat.

Deretter var det farvel til Bangkok og Thailand for tredje og siste gang. En tretimers flytur senere ankom vi hovedstaden Colombo for å besøke vårt sjette og siste land på turen - Sri Lanka!

Vi hadde kun én dag i Colombo før turen gikk videre til østkysten, og denne brukte vi stort sett til å gå rundt å se på folkelivet på Galle Face Green - en livat kyststripe nær sentrum med et herlig sammensurium av folkegrupper, kulturer og religioner. Et komprimert Sri Lanka med andre ord.

Ung som gammel lekte i bølgene, om de hadde på seg burka, singlet, sjal eller sommerkjole. En gang i blant kom en stor bølge og feide med seg en kone eller to:

Uansett hvor underholdende det var å se på - vi hadde en nattbuss å rekke. Men først skulle vi på en luksuriøs pizzarestaurant som vi hadde lest om, og som vi mente var nær Galle Face Green. Etter halvannen times leting etter en gate og en restaurant som ingen hadde hørt om, ga vi opp og heiv i oss noe lokal mat før vi hoppa på bussen. Et par dager senere fant vi i Lonely Planet ut at gata vi lette etter ligger i byen Galle, og der ligger sannsynligvis pizzarestauranten også... god jul.

Kaija må ty til alternativt omkledningsrom på stasjonen i Colombo hvor vi hadde lagret sekkene våre for dagen.

En nattbuss som dundra på med høylytte srilankesiske musikkvideoer med skurrete høyttalere helt til klokka ett på natta, frakta oss trygt til byen Akkaraipattu på østkysten hvor vi tok tuktuk i én time til Arugam Bay.

Dette skulle vise seg å være et lite paradis på jord, med laidback stemning, hyggelige folk- både lokale og turister, god mat og strender og blått hav så langt øyet kunne se. I tillegg til apekatter, krokodiller og elefanter selvsagt. Landsbyen består stort sett av tamilske muslimer, og det er en egen sjarm i å barbere hodet (...) mens man hører på bønneropene fra moskeen og ser på de to små husfroskene våre på badet som stort sett hang i hvert sitt hjørne oppunder taket:

Arugam Bay ble hardt rammet under tsunamien i 2004, og hele landsbyen ble jevnet med jorden. Ingen bygninger er derfor mer enn 10 år gamle. Hele området rundt er flatt som et nanbrød, og det er langt til nærmeste bakketopp. Over 400 innbyggere døde under tsnuamien- bare surfeinstruktøren vår mista 26 familiemedlemmer. Muslimer har ingen forsikringer eller penger i banken, men har all verdi investert i eiendeler og i eiendom. Når alt blir revet bort på en slik måte rammer tragedien ekstra hardt, og stedet så heller ikke mye til nødhjelpen i månedene etterpå. Det er imponerende å se hvordan folk har bygd seg opp til et noenlunde normalt liv igjen på bare ti år.

Vi var altså i nydelige Arugam Bay for å lære oss å surfe på flere måter enn på Internett. Dette var ett av punktene på "Vil Gjøre"- lista for turen vår, i tillegg til dykking og klatring. Vi tok en time hos vår eminente surfeinstruktør Fawas samme dag som vi ankom, og derfra gikk det slag i slag på de fem dagene vi var her. Vi hadde tre leksjoner, og ellers leide vi brett og øvde på egen hånd.

Timeplanen for dette "behagelige" surfelivet:

Søndag:1.leksjon kl.1600 - 1830

Mandag: 2.leksjon kl.0530 - 0700, egentrening kl.1530 - 1730

Tirsdag: egentrening kl.0530 - 1330, kl.1700 - 1830

Onsdag: 3.leksjon kl.0730 - 0900, egentrening kl.1000 - 1130

Torsdag: Egentrening kl.0730 - 1130

Da blir man så sliten til slutt:

Vi levde som et gammelt ektepar. Oppe før sola, og i seng helt utkjørt kl.21. Lite partyfaktor over disse surferne med andre ord.

I starten var vi ikke særlig gode, og brukte mye tid på å gi de andre surferne kallenavn. Audrey (fra Greys Anatomy) var visstnok kjekk, Tyskern var hyggelig, Skjegget var nybegynner som oss, De Svenske Australierne var gode, Den Skalla Italieneren var hissig, mens Badebuksa var rævva. Her er Badebuksa: 

Surfing er vanskelig ass. Vi trodde begge at vi hadde talent etter første leksjon på søndag da vi klarte å stå på brettet og følge bølgen inn. Dagen etter var vi ikke så gode. Kaija var helt i skyene på onsdag og ville flytte til Arugam Bay, men surna skikkelig på torsdag. Jeg var stort sett litt dårligere enn henne, men reddet både selvfølelse og moral ved å få til en skikkelig lang surfebølge på nest siste forsøk på den siste økta.

Her er Kaija i godt driv, og vi ble jevnt over sånn passe gode på fem dager:

Men Arugam Bay har så mye mer å by på enn surfing! Mandag ble vi med vår etter hvert faste tuktuk- sjåfør på krokodillesafari. Vi så haugevis av krokodiller som lever vilt i områdene rundt Arugam Bay, og jaggu fikk vi ikke også sett den største som sjåføren vår hadde sett på 20 år! Her er en video vi tok av den rundt tre meter lange krokodillen:

Vi tok også en lagunesafari i Pottuvil som er en by 3 km nord for Arugam Bay. Et stort område her er dekket av saltvann fra havet, og her er det et yrende dyreliv med både fisk, fugl, krokodiller og elefanter. 

Båtene som fiskerne bruker i Sri Lanka er veldig spesielle, skikkelig smale med tre stokker bundet sammen for balanse.

Vår padler/ dytter

På safarien kom vi nært innpå noen av de ville elefantene som tusler rundt. Sri Lanka har 5675 ville elefanter rundt omkring på den lille øya si.

Kaija med tre elefanter.

Sri Lanka er eksotisk. Arugam Bay er et eksotisk paradis. Vi skulle gjerne ha vært her mye lenger, men vi må se mer av Sri Lanka også på de to ukene vi har igjen. Derfor bærer det nå til fjells, bort fra strandliv og surfebrett. Neste stopp er Ella, tre timer unna - og selvsagt med vår faste tuktuk- sjåfør. 

Men vi tenker allerede på deg, Arugam Bay.

- Jon Arne.

Blod, springrolls og pølser - en traumeblogg fra Vietnam

Forleden kveld sykla Jon Arne og jeg hjemover mot hotellet vårt rett utafor Hoi An, den vakreste byen vi har besøkt hittil på turen... Det hadde vært en nydelig kveld med fullmånemarkering i form av lys over alt og rolig klassisk musikk fra høyttalere i trærne.

Plutselig ble idyllen brutt av et kjempePANG! og et par meter foran oss hadde to scootere krasja i høy hastighet. Det lå to livløse menn i veien og rundt oss stod det et titalls måpende forbipasserende. Vi fikk ganske sjokk da det gikk opp for oss hva vi sto overfor, men skjønte straks at vi måtte ta grep ettersom alle rundt oss sto som forsteina i bakken. Mens typen har lært førstehjelp fra Heimevernet, har jeg sett mang en sykehusserie, så det kunne nok både vært bedre og verre. Ringe ambulanse, sjekke puls og pust, legge i stabilt sideleie, holde nakken stabil, osv.

Begge de skadde hadde tissa på seg, og han ene hadde pusteproblemer og begynte etterhvert å spy masse, fortsatt like bevisstløs. De første ti minuttene var det kun typen og jeg som var borti de skadde, mens folkemengden rundt oss holdt seg på god avstand. Et par folk pekte på de skadas nedtissa bukser og fortalte oss at de var "drunk". Våre tanker gikk mer mot indre blødninger, sirkulasjonssvikt, kvelning og Sofienberg-saken, men det var vanskelig å kommunisere fram ettersom ingen kunne noe særlig engelsk. 

Etter noe som virka som en evighet foreslo en fyr på scooter at vi skulle lempe han som spydde opp på bagga hans så kunne han frakte ham til sykehuset. Vi forsøkte å si at han nok burde ligge i ro fram til ambulansen kom ettersom nakken og mye annet kunne være skadet, men før vi visste ordet av det hadde de løfta ham på klumsete vis opp på bagga på scootern. Han var hele tiden bevisstløs og kom bare med snorke- og gurglelyder. Jeg holdt febrilsk i hodet til stakkarn så det ikke skulle dingle. Omtrent da kom ambulansen, eller den tomme gamle kassebilen med sirene på taket og med plass til to bårer. Det var et helvetes kaos og ambulansefolka virka mildt sagt uproffe. Da de skulle få den skadde som spøy på båra lot de han bare ligge på ryggen mens spyet gurgla i halsen på han og han ikke fikk puste. Vi prøvde å formidle at han ble kvalt, men de vifta oss unna og sa "it´s okey". Da de skulle ta båra inn i bilen presterte de å vippe av hele mannen så han deisa tungt ned i asfalten. De hadde ikke festa bårebeltet rundt mannen.

Omsider kjørte ambulansen av gårde med de to skadde. Vi var da fulle av spy, frustrasjon og adrenalin, og priste oss lykkelige over at det ikke var en av oss som hadde blitt skada og måtte gjennom dette grusomme kaoset før en eventuell profesjonell bistand. 

Bildet ble tatt et par sekunder før den skadde velta ut av båra og falt i bakken.

Vi er usikre på hvordan det gikk med de to mennene. Vi ba resepsjonisten på hotellet undersøke og hun fortalte oss dagen etter at hun hadde hørt at de to som ble frakta til sykehuset hadde vært fulle og at de kun hadde trengt en rutineundersøkelse før de kunne dra hjem. Vårt inntrykk var at det var hakket mer alvorlig enn som så og dagen etter lå det en blomsterbukett i krysset der ulykken hadde skjedd, så vi vet ikke helt hva vi skal tro på. Vi har nå meldt oss inn i Norsk Luftambulanseforening og førstehjelpskurs står øverst på to do-lista mi når jeg kommer hjem. Det er mye enklere å håndtere døde folk enn skadde folk.

Fra traumeblogg til foto/reiseblogg - en overgang

Traumene fra ulykkeskvelden måtte bearbeides, og hva er vel bedre enn strand, god mat og shopping?  Idylliske Hoi An har flust av muligheter, og dagene har stort sett gått til å sykle mellom koselige gule murhus, skreddere, restauranter og stranda.

En typisk gate i gamlebyen i Hoi An. Ingen motoriserte kjøretøy, bare sykler og dunkelt lys fra papirlampene.

Typen på en helt vanlig dag i Hoi An.

Vietnam har verdens billigste øl. Her var det én krone glasset. Skål!

Vietnamesisk ferskøl er den billigste, og den tappes fra fat akkurat som i Norge.

Denne lille gatekaféen hadde happy hour, to øl for én... vi endte opp med en regning på fem kroner. Bra for budsjettet!

Tre gode venner møtes i hver sin båt for litt ettermiddagssladder... råning a lá Vietnam

Typen tapte i veddemål, jeg fikk bekrefta at jeg har god retningssans og i tillegg ble jeg påspandert luksusmiddag på italiensk restaurant!

På stranda ved Hoi An ble alle turister møtt av mange vinkende og hylende damer som ville at vi skulle velge deres solseng. "HEY HEY COME HERE!" brølte de. På bildet under er det tre damer (røde piler) som prøver å huke inn turisten med den grønne shortsen (grønn pil). I begynnelsen var det litt uvant med denne formen for innkastere, men vi fulgte da etter dama som vinka mest iherdig og fikk oss noen digge senger for å nyte slaraffenlivet.

Kaijas bein til venstre og Jon Arnes bein til høyre. I midten er det en balje som her i landet brukes som fiskebåt. De ror med én åre og klarer på merkverdig vis å holde balja relativt stabil i vannet.

Jeg står på en bru og ser utover elva.

Plutselig hører vi masse musikk og tror at vi har en bryllupsfest i nærheten. Men den gang ei! I lastebilen på bildet under er det en likkiste, og rundt kista satt det vi antar er nærmeste familie til avdøde og spilte på noen instrumenter. Bak bilen fulgte et gravfølge bestående av en lastebil til med spillende folk på lasteplanet etterfulgt av et femtitalls scootere. Sammen kjørte de sakte bortover veien for å følge avdøde til sitt siste hvilested.

Livet som er ferdig levd skal også feires, si!

Apropos underfundigheter ved Vietnam. Bildet under viser det typiske antrekket i Vietnams gater i 40 hete varmegrader. Bukse, genser, hettejakke, vanter, munnbind og gjerne en caps under hjelmen... Vi har vurdert om det kan være sola de vil beskytte seg mot, men antrekket er akkurat det samme på kveldstid og ofte også inne på butikkene. Vi har også tenkt at det kan være forurensning de beskytter seg mot, men jaggu bruker de ikke munnbind i skogen og ved havet også! Vi tror kanskje det rett og slett er mote.

Etter mye googling hadde jeg funnet fram til et ekte jernpumpegym i Hoi An. Til min store skuffelse var et stengt da vi ankom. Hvis noen lurer på hva flekkene på trøya mi er, så er det svette fra der kamerastroppen har vært. Vi svetter uante mengder dagen lang.  

Jon Arne ble kjempeglad når det viste seg at det ikke ble pumping likevel, og gjør et forsøk på å overbevise meg om at han ikke trenger mer muskler.

Hver bidige dag i Hoi An tok vi turen innom skredderne våre. Byen er nemlig kjent for sine mange skreddere av høy kvalitet. Planen var egentlig å være måteholdne, men det viste seg at det var umulig. Typen endte med to lekre dresser, en blazer, fem skjorter, en skinnjakke og et par sko. Selv kjøpte jeg meg også et hav av lekre klær.

Skredderdama mener at Jon Arne burde fortsette med å være slank i stedet for tjukk.

Etter den italienske aftenen hvor vi delte en hel vinflaske, dro vi hjem og hadde fotosession. Her ligger vi i senga og later som om vi som vi er stive prøvedokker blant alle våre nye klær:

Her later typen som om han er en Dressmann-modell, evt. George Clooney.

Og på bildet under later jeg som jeg er Jenny Skavlan. Hun har nemlig også blå skjorte og skinnskjørt har jeg sett, bare litt lengre bein. Dette skjørtet måtte jeg forresten kjempe for. Skredderen forsøkte nemlig å lure meg ved å lage et skjørt av et kjempestygt og grovt skinn som ikke var det vi var blitt enige om da jeg bestilte det. Heldigvis klarte jeg å krangle meg til at de laget et helt nytt skjørt av det tynne, lekre skinnet jeg ville ha og vi skiltes som venner alle sammen. 

Maten i Vietnam er vidunderlig og full av smak, og vi har tenkt til å invitere på vietnamesisk aften når vi kommer hjem til Norge. Derfor bestemte vi oss for å dra på matlagingskurs!

På vei til matlagingskurs i en liten båt. 

Båtføreren frakter oss trygt i land ved hjelp av gassen som er festa til tåa.

Ei irriterende dame på markedet tvang først typen til å sette seg ned ved siden av henne før hun sekundet etter krevde en dollar. Makan til frekkhet. På toppen av det hele knabba hun 10 000 dong i tillegg (3kr). Neste gang er vi forberedt!

Typens fantastiske ferske vårruller med digge urter, bøndespirer, reker, og ikke minst en helt vidunderlig peanøttsaus.

Jeg er i dyp konsentrasjon i det jeg flipper en sprø dødsgod pannekake elegant rundt i panna.

Dette måltidet gikk av med seieren. Kjempegod biffsalat med nudler, masse urter, peanøtter, hvitløk, chili, annen løk og mye annet digg. 

Vi forlot Hoi An stappmette og fornøyde (særlig jeg er stappa ettersom forrige ukes magesjau er blitt erstattet av forstoppelse takket være djevelmedisinen, Imodium), klare for ambassadeparty og 17. maifeiring i Hanoi.

TRE GANGER TRE HURRA I HANOI!

Hanoi er en herlig, grønn og ren by med små koselige gater, masse parker og små sjøer, og gatelivet er alt det vi forestilte oss om Vietnam. 

Som kongen og dronninga ble vi sykla rundt i Hanois gamleby og brukte ikke så mye som en kalori.

Selgere traver alle Hanois gater i jakten på kunder som trenger litt urter. 

Denne selgeren har en mobil butikk i form av en sykkel. Vi så også tilsvarende sykkelbutikker som spesialiserte seg på for eksempel kaffekjeler eller koster.

I alle byene vi har passert hittil på vår ferd er strømnettet et eneste kaos som på underfundig vis fungerer rimelig bra. 

Her spiser vi middag på en typisk gatesjappe i Hanoi. Den runde fyren ved siden av typen prøver å sjekke opp fotografen.

Sånn ser det ut på bakken etter et endt måltid på en gaterestaurant i Hanoi. Alt rælet skuffes ned på bakken til kakerlakkenes store fornøyelse. 

For første gang i historien arrangerte den norske ambassaden i Hanoi en stor 17.mai-fest, og det ville vi selvfølgelig få med oss! Omtrent 400 personer møtte opp for å hylle fedre- og mødrelandet vårt (de fleste var utlendinger som hadde en eller annen tilknytning til ambassaden). Typen og jeg har ikke gått i 17.mai-tog siden vi var russ og fikk mer 17.mai-følelse enn noen gang. 

Det lokale korpset hadde lært seg norske 17.mai-marsjer. Finn Jon Arne!

Topp stemning!

Det beste med hele dagen: norsk mat! røklaks, vafler, brunost og ikke minst pølser!

Ja, vi elsker Norge!

- Kaija.