En vårsesong i Asia

Nok en Premier League- sesong er over, og det ble mer spennende enn vanlig i år for oss Liverpool- supportere etter en vanvittig vårsesong. Dessverre holdt det ikke helt inn, og Man City vant til slutt et fortjent ligagull. Tabellen lyver som kjent aldri etter 38 serierunder.

Det er alltids neste år...

Liverpool har spilt den beste fotballen jeg har sett på de 21 åra jeg har vært supporter, og den varter de selvsagt opp med når jeg befinner meg på den første lange reisen jeg har i livet. Før jeg reiste var jeg spent på hvor mye jobb som skulle til for å se kampene pga tidsforskjell, TV- rettigheter, interesse og tidspunkter vi reiste på, men det skulle vise seg å være fullstendig bekymringsløst. I alle fem landene vi har vært i til nå har interessen vært høy, og til og med et land som Burma har en stor interesse for Premier League. Det var et vakkert syn da vi tok nattbuss i Burma en lørdagskveld fra Bagan til Kalaw, en liten fjellandsby 1320 meter over havet. Vi hadde vært i landet i fem dager, men pga FA-cup var det spillefri for Liverpool denne helga. Ved starten på bussturen passerte vi en liten landsby, og der var gatene fulle av folk som satt og så på Arsenal- Everton i FA- cupen klokka ni på kvelden. Da kunne jeg lene meg tilbake, slappe av og vite at Man United- Liverpool uka etter ville ordne seg.

Reisen vår startet i Bangkok 2. februar. Fem timer etter landing satt jeg på Hard Rock Café i Bangkok og så Touré gi bort ballen så det ble 1-1 mot West Bromvich. Det skulle vise seg å bli det siste poengtapet på tre måneder (og den siste starten til Touré...)!

Vi reiste videre til Ko Tao, en nydelig øy på østkysten av Thailand. Her skulle jeg se en av mine sykeste kamper noensinne med 5-1 hjemme mot Arsenal, og 4-0 etter tjue minutter. Da blir man så glad:

Thailand er kanskje det landet med størst Premier League- interesse av landene vi har besøkt, men ironisk nok skulle jeg gå glipp av hele fire kamper i Thailand, forsåvidt også de eneste fire jeg gikk glipp av i løpet av vårsesongen. Neste kamp fire dager senere mot Fulham lå vi på Bottle Beach på øya Ko Pha Ngan, en nydelig og øde strand uten TV eller Internett. Når kampen også gikk kl.0300 lokal tid ble SMS- oppdateringer fra Sondre redningen, og jeg våknet kl.05 for å lese SMS'ene slik at jeg kunne sove godt resten av natta. Vi vant nemlig 3-2.

Neste kamp fikk jeg heller ikke sett. Litt dårlig research fra min side ved ankomst byen Surat Thani på fastlandet, samt en dårlig Internett- linje på hotellrommet som jeg ikke fikk TV2 Sumo til å fungere på, gjorde at jeg i stedet måtte følge live-oppdateringer på Internett i 2-1- tapet i FA- cupkampen mot Arsenal. Nok en syk kamp ble sett helga etter på Ko Phi Phi i 4-3- seieren mot Swansea, forøvrig samme kveld som Sverige tapte mot Canada i OL- finalen i ishockey. Ko Phi Phi har masse svensker...

Vi reiste videre til Railay, som er en peninsula utenfor Krabi, og her lå vi på en strand som ikke hadde særlig god Internett- dekning. Når vi i tillegg skulle opp å klatre kl.08 dagen etter, måtte jeg med tungt hjerte droppe å se kampen mot Southampton som begynte kl.03. Morgenen etter våknet jeg og hadde drømt at Liverpool vant kampen 3-0. Jeg fikk sjekket resultatet på nett under frokosten, og jeg var sanndrømt...vi vant 3-0. Det ble en god klatredag.

Så tok vi turen til Burma, og med to uker spillefri for Liverpool var det lang tid til neste kamp borte mot Man Utd. Vi kom etter hvert til Inle Lake, der vi måtte være et par dager lenger enn planlagt for å ikke sitte på nattbuss under storkampen. Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull kjæreste som reisefølge!

Kampen ble min mest eksotiske TV- kamp i livet, der jeg som eneste Liverpool- supporter satt i et lite tehus sammen med seksti lokale som muligens så mer på meg enn på kampen ved hvert av de tre måla vi scora i 3-0- seieren:

Servitøren og meg etter Man Utd- Liverpool - han noe stiv i smilet.

I Burma var det generelt overraskende stor interesse for Premier League, og det ble alltid vist kamp ett eller annet sted selv om den gikk midt på natta. Burma har jo vært et rimelig lukket land, så det var stort sett medgangssupportere å se med Chelsea-, Man City- eller Man Utd- drakter. Framover blir det nok forøvrig en god del færre med sistnevnte drakter. Jeg forsøkte å balansere ved å gå med Liverpool- drakt så ofte jeg kunne. Det er et morsomt sosialt eksperiment å gå rundt med en fotballdrakt. Mange kikker en ekstra gang for å se hvilket lag det er, og noen drister seg til å rope Liverpool eller Chelsea etter meg. Fellesnevneren er at alle smiler og ler. Alle i Burma er blide.

En sjelden gang kunne jeg komme over gull i Burma, slik som denne snertne saken:

Eller en håndsydd Liverpool- taske på en gammel og skrukkete 80-årig burmesisk dame som jeg møtte på vei ned igjen fra Golden Rock i Kinpun. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilde av henne.

Kokken på vår 3-dagers gåtur til Inle Lake. Han hadde alltid drakta på, noe som synes.

I den lille byen Kinpun i Burma så jeg også kampen mot Cardiff hvor vi vant 6-3 etter nok en målrik oppvisning. Jeg tusla ut fra hotellrommet ved kampstart kl.2130 for å gå rett ned i gata til restauranten som hadde vist Chelsea- Arsenal tidligere på kvelden. Til min store skrekk viste de ikke lenger fotball, men en eller annen dårlig såpeserie som de ansatte satt og så på. Jeg spurte servitøren om de ikke skulle vise kampen som begynte nå, og da ropte de noe til en på bakrommet som skifta til riktig kanal. Dermed fikk ikke de ansatte sett på såpeserien sin, og jeg følte meg ikke akkurat som den mest populære mannen i gata. De fleste restauranter i Burma er nemlig familiedrevne, og familien bor bokstavelig talt i restauranten. Her satt det plutselig en tulling i fotballtrøye og tok vekk lørdagskosen deres. Til alt overmål stengte restauranten kl.22, altså halvannen time før kampen var ferdig, men jeg fikk sitte sammen med 4-5 lokale fotballinteresserte og se ferdig kampen mens de stengte dørene og slokket lysene rundt oss. Service.

Tilbake i Thailand og Bangkok hadde Liverpool onsdagskamp mot Sunderland kl.03 lokal tid. Vi lå på et hotell uten Internett på rommet. Jeg hadde muligheten til å gå ti minutter bort til "horgatan" for å se kampen der sammen med middelaldrende herremenn av tvilsom kaliber på utkikk etter et par scoringer selv, men jeg backa ut. Mørke bakgater i Bangkok midt på natta frista rett og slett ikke. Jeg hadde gått glipp av min fjerde kamp på turen, og jeg banna på at det var den siste. Vi vant heldigvis 2-1 i et ikke altfor spektakulært oppgjør. Det hadde nok vært mer spektakulært å se Bangkoks underverden kl.05 på morgenkvisten på vei hjem fra kamp.

Seieren 4-0 over Tottenham så jeg i Chiang Mai nord i Thailand. Når jeg kom til puben ble det sunget supportersanger fra 2.etasje, og jeg trodde at her var det duket for god stemning. Det viste seg å være drita australiere som sang rugby- sanger og kastet ølglass ned på fortauet, så jeg gikk ned og satte meg ved siden av en eldre Liverpool- kar som viste seg å være en ire med sølvlenke, militærshorts og en altfor ung og fin dame fra lokalmiljøet. Vi bonda sporenstreks - jeg og iren altså.

Videre reiste vi inn i Laos, og i Luang Prabang satt jeg på pub og så at Liverpool vant 2-1 mot West Ham. Jeg snakka engelsk i hele første omgang med sidemannen før jeg fant ut at han var svensk.

Vi snakka på norsk og svensk i hele pausen, før han plutselig skifta over igjen til engelsk litt uti 2.omgang. Rar fyr. Jeg turte ikke annet enn å svare tilbake på engelsk resten av kampen.

Etter ti dager i Laos dro vi inn i Kambodsja, og i Seam Reap fant jeg en hyggelig pub som viste Liverpool- Man City:

Vi vant 3-2 etter en vanvittig kamp, og håpet om ligagull var for alvor til stede.

Søndagskampene kom på løpende bånd, og til neste kamp mot Norwich hadde vi kommet oss til hovedstaden Phnom Penh. Jeg hadde kjørt motorsykkel hele dagen i en vanvittig varme og i en vanvittig trafikk og var totalt utkjørt, så jeg så den rett og slett fra senga selv om klokka bare var 1800 lokal tid. Elsker land som har Premier League i TV- standardpakka. Vi hadde øl og potetgull til middag og storkoste oss:

Vi leder 2-0, men skal som vanlig gjøre det spennende og vinner 3-2.

Til søndagen etter var Sondre på plass, og vi benka oss på pub i badebyen Sihanoukville med god mat og drikke, og håpet på litt god fotball også. Dessverre ville Mourinho det annerledes, og Liverpool tapte 2-0. Det første tapet i 2014 kom i slutten av april! Da måtte det til harde stoffer for å fram igjen smilet, og vi misbrukte lystgass resten av kvelden:

Hele reisen har vel strengt tatt etter hvert blitt lagt opp slik at reisedagene ikke krasjer med Liverpools kamper, selv om jeg forsøkte å være litt diskret med det i starten. Det er fordelen med å ha god tid og fleksibilitet i reiseplanene, sammen med en forståelsesfull og støttende reisepartner. Dermed kom vi oss til Vietnam i god tid før årets nest siste kamp mot Crystal Palace. Med kampstart kl.02 lokal tid ble klokka stilt på vekking, og etter en times søvn ble kampen sett fra hotellsenga. Vietnam er nemlig enda et herlig land med Premier League på vanlig TV. Dog trodde jeg at jeg hadde sovna under kampen og at de siste ti minuttene var et mareritt, siden vi da ga fra oss en trygg 3-0- ledelse til 3-3. Men Man City virket for sterke til å avgi flere poeng, så i realiteten ble nok ligagullet uansett tapt mot Chelsea.

Årets siste seriekamp mot Newcastle ble sett i koselige Hoi An på østkysten av Vietnam, der jeg traff på Paul fra Irland som jeg kjente igjen fra puben i Seam Reap i Kambodsja:

På puben var også et reisefølge fra England som var i Vietnam for et bryllup. En av dem var Oldham- supporter, og husket selvsagt Gunnar Halle. Han kunne også opplyse om at de hadde hatt Solskjær på prøvespill før han gikk til Man Utd, men at de ikke syntes han var god nok..

Vi vant siste seriekamp 2-1, selv om det ikke hadde all verdens betydning for tabellen siden Man City uansett også vant sin siste kamp. Men det var en fantastisk følelse å faktisk være med i tittelkampen helt til siste omgang av sesongen - det er noe jeg ikke har opplevd på mine 21 år som Liverpool- supporter. 

Som Shankly selv sa: "If you are first you are first. If you are second you are nothing."

Uansett er sesongen en gedigen suksess der vi igjen skal spise jordbær med de store i Champions League, og hvor vi har bøttet inn mål gjennom hele sesongen. Tabellen er tross alt et fint syn for oss som har vært utenfor topp 4 de siste fem årene:

Så nå er det bare å lene seg tilbake og vente på neste sesong. Jeg gleder meg allerede!

Mens vi drømmer om neste år... You´ll Never Walk Alone.