Swimming with Sharks

I skrivende stund er vi i Railay for å teste klatreferdighetene våre, og her skal vi være fram til søndag. Vi ankom fra Koh Phi-Phi i ettermiddag, og har innlosjert oss på en relativt enkel og luftig bungalow til søtti spenn per natt. Nå har vi akkurat kommet hjem fra middag, og det første som møtte Kaija i døra var en stakkars, liten kakerlakk som lå og kava på ryggen oppi frisbeen vår:

Altså, jeg har en rimelig kul og tøff kjæreste, men når det gjelder kakerlakker - hellige makaroni. Mulig at hun var litt ekstra sårbar fordi jeg akkurat hadde knust henne i kortspillet Hastig som hun legger veldig mye ære i å vinne (på korrekt og ærefull måte riktignok), men likevel. Her snakker vi småpike- oppførsel av første klasse, alder 6 år. Det rare er at biller og gekkoer eller frosker i dusjen gjør ingenting. I går hadde vi en gekko på rommet på Koh Phi-Phi, og hun begynte å synge sanger til den. Merkelig at en mikrodinosaurus skal være søt, mens et lite insekt med følehorn er Satan Sjøl. Tror det har noe å gjøre med at kakerlakker kan overleve en atombombe.

Psykisk med andre ord. Nå begynner hun å snakke om at vi skal ramme inn senga vår med kritt for det vil visstnok hjelpe, og det har mor Gro sagt. Vel vel. Skal bli interessant å se om hun blir kvitt kakerlakkskrekken i løpet av turen. Klarer forøvrig noen å komme opp med et ord som har flere k´er i seg enn kakerlakkskrekk? Skriv det i såfall i kommentarfeltet som du kommer til ved å klikke på "Ingen kommentarer" (...).

Vi kom altså fra Koh Pih-Pih i dag, der vi var i tre dager som en mellomstasjon fra Koh Lanta til Railay.

På Koh Lanta var vi også i tre dager, og her hadde vi hørt mye bra om dykkemulighetene. Vi bestemte oss for å ta vårt første Fun Dive etter å ha fullført Advanced- kurset, og blei ganske gira da dykkestedene kunne informere om en hvalhai som hadde hengt rundt et sted som heter Koh Haa i en ukes tid - noe som visstnok var veldig unormalt. I tillegg var den leken og nysgjerrig, og ikke redd for mennesker i det hele tatt. Da våkna wannabe- marinebiolog og hvalelsker Kaija, og vi slengte oss på en dagstur med tre dykk dagen etter.

Klokka åtte morgenen etter tøffa vi utover til Koh Haa som ligger halvannen times båttur utenfor Koh Lanta. Vi gjorde unna dykk ett og to uten å se snurten av en hvalhai, men humøret var på topp - det var massevis av annet å se på, blant annet en vannslange, av fagfolk kalt Sea Snake, og en sjøskilpadde som svømte opp til overflaten noen meter foran oss. 

Vi fikk til og med dykket inn i en grotte:

 

Like etter at vi hadde kommet opp fra dykk nr to skjedde det noe. Dykkebåtene hadde kontakt med hverandre, og det var visstnok observert en hvalhai der vi hadde vært på det første dykket og båten reiste straks tilbake dit. Det var for kort tid siden det andre dykket (nitrogennivå, tabeller og teori som man lærer om på kurset), og derfor måtte vi snorkle og heiv oss uti vannet med kun maske og svømmeføtter. Vi kikka rundt oss (det vil si under oss), men ingen hvalhai var å se. Etter en halvtimes tid måtte vi noe skuffa ombord i båten igjen, men plutselig var det action ved noen dykkebåter litt lenger bort. Båten la kursen dit, og vi heiv oss i vannet igjen. 

Jeg hadde liksom sett for meg å se en hvalhai som svømte bedagelig på fem- seks meters dyp og i trygg avstand fra meg, men da jeg kikka under vann blei jeg satt ut: tre- fire meter foran meg svømte en goddamn Hvalhai - verdens største fisk - rolig rundt en meter under overflaten. Og ikke nok med det, den skydde ikke mennesker og svømte jaggu like godt rett mot meg! EN meter unna var den før jeg fant ut at nå var det på tide for en innlandskrabbe av en gudbrandsdøl å fløtte seg, uansett hvor ufarlig en hvalhai er. Denne lille hvalhaibabyen var tross alt 5-6 meter lang. Men for en opplevelse da gitt. Hvalelskeren Kaija var jo helt i himmelen, og fotfulgte hvalhaien den nærmeste timen sammen med 20-30 andre skuelystne snorklere. Jeg syntes jo litt synd på den der den blei forfulgt, men på en annen side kunne den jo bare ha svømt vekk når som helst om den følte seg plaget. I stedet tror jeg den koste seg i rampelyset, og når den omsider ble alene igjen tok den faktisk en runde rundt dykkebåten vår, som for å se om det var flere igjen å leke med. Vår franske fotograf skulle ha en hundrings for hvert bilde vi ville kjøpe av hvalhaien, så det blei med ett. Men i nærheten her et sted befinner vi oss altså:

Særdeles happy kunne vi kose oss med vårt siste dykk for dagen:

 

 

To dager senere reiste vi til Koh Phi-Phi, stedet som har blitt så populært mye på grunn av filmen The Beach hvor Leonardo Di Caprio koser seg med lokale urter på Maya Bay - i tillegg til at det selvsagt er særdeles vakkert der. Stedet er mildt sagt overturistifisert, og sentrum av hovedøya Phi-Phi Don er et evig mas selv om det har sin sjarm at det ikke er motoriserte kjøretøyer i gatene. Vi leide oss kajakk, dro på dagstur med Longtail- båt og gikk på tur til en fin og fredelig strand 20 minutter unna sentrum på de tre dagene vi var der for å komme oss litt unna kaoset. Selvsagt måtte også vi se den verdensberømte Maya Bay som ligger på naboøya Phi-Phi Leh, men der var vi ikke alene for å si det sånn:

 

Men vi fikk da omsider tatt en photoshoot på stranda likevel:

På vei hjem fikk vi med oss solnedgangen fra båten:

Vi var også på Monkey Beach og så på de alltid like fascinerende apene:

og vi padla kajakk til The Rock (stemmer, steinen i vannet):

Så var det farvel til Phi-Phi og vi hoppa på båten til fastlandet og til Railay et stykke utenfor Krabi:

Her skal vi være i fem dager for å lære oss å klatre i de loddrette fjellsidene som er rundt oss.

Jeg får flashback fra idrettslinja der vår legendariske lærer Atle Bjerke hang og dingla opp-ned som en flaggermus i 2.etasje på idrettshallen i Gausdal. Jeg husker fra den tida at i klatring er det tre ting som gjelder - armstyrke, bevegelighet og å være lett i kroppen. Tre egenskaper som jeg overhodet ikke besitter, i tillegg til at jeg har et snev av høydeskrekk. Tipper det blir fem digge dager.

-Jon Arne.

Fullmånefest og dobbeltsidig teip - en fotoblogg

Da vi var ferdige med noen intensive dykkedager og hadde et par nye sertifiseringer å slå i bordet med, følte vi oss frie som fugler... 

Jon Arne tester ut om han har like god kroppskontroll over vann som under:

Jeg (Kaija) tester det samme:

Vi konkulerer begge med at kroppskontrollen er bedre enn noen gang, og fjellklatrer først opp og hopper deretter ned fra denne store steinen (drøye 8 meter fra hoppunktet):

Vi måtte imidlertid etterhvert bevege oss videre fra Koh Tao og var i søken etter en ny øy med nye strender. Jon Arne trengte en ferie etter dykkestudiene, påsto han. Bottle Beach på naboøya Koh Phangan ble neste stopp. Beachen kjennetegnes av at den er liten og isolert og nås helst med båttaxi, bungalowene er av aller enkleste sort på stranda og koster en slikk og ingenting, man kan bestille narkotikasigaretter i baren og det er følgelig mange glade raddiser med dreads der.  Og oss da...

På Bottle Beach var det gode muligheter til å holde seg i aktivitet, for eksempel på det lokale treningssenteret som både hadde benkpressbenk med vekter og boksesekk:

Stranda hadde en egen strandgris:

Vi gikk på eventyrferd rundt på øya for å komme litt opp i høyden og få utsikt over paradisstranda vår:

Jon Arne måtte akutt på do nr to i løpet av ferden og kommer her superfornøyd tilbake, lykkelig fordi han klarte å unngå at bladene brast:

Etter noen dager med strand og latsabbliv, tok vi taxi videre til sørspissen av øya for å observere fullmånefest:

Absolutt alt av hoteller og hosteller var fullbooka og vi nekta å legge oss inn på en overpriset sovesal. Heldigvis møtte vi en snill gammel dame som gledelig ville tjene en femtilapp på å ha oss boende på loftsboden:

Vi var nå klare for å se hvordan denne verdensberømte fullmånefesten utarter seg på nært hold. Vi var innstilt på å først og fremst observere, da vi hadde lest mye crazy om festen på forhånd og vi begge var skjønt enige om at fyllesyke er totalt bortkasta tid på eventyrferd. 

Når man skal gjøre slike sosialantropologiske studier er det imidlertid viktig å leve seg litt inn i det, og et godt bidrag var en liten bøtte med thailandsk vodka og redbull:

Også var det jo en ypperlig mulighet for Jon Arne å ta den oransje Liverpool-tatoveringa han alltid har drømt om:

Selv ønsket jeg bare å kamuflere meg med den typiske fullmåneuniformen:

Men ettersom jeg alltid har lurt på hvordan det egentlig er med sammensatte øyenbryn, fant jeg ut litt senere på kvelden at det er nå jeg hadde muligheten. Jon Arne mente en gris på armen ville sette prikken over i ´ en:

Jon Arne fant den perfekte anledning til å vise at han har akseptert nederlaget med hårtapet:

Mange av barene lånte bort kroppsmaling gratis hvis man kjøpte en drinkbøtte, så et par bøtter caiperina og mojito senere + et par krigsstriper, var vi veldig fornøyde med hva vi hadde observert så langt av fullmånefesten. Kjempestemning!

En haug med gærninger på stranda fant ut at det var effektiv shaving av leggene å forsøke å hoppe (brennenede) tau i de sene nattetimer:

Selv fant jeg ut at det var nå jeg skulle lære meg å slenge meg rundt i turnstang:

Etter turninga mi døde dessverre batteriet på kameraet og en liten time senere oppdaget vi at nøkkelen til overnattingsstedet vårt, som var i min lomme, hadde forsvunnet sporløst. Vi lette overalt, men til ingen nytte. Fullmånefesten ble dermed erklært avsluttet for vår del, og vi reiste tilbake til overnattingsstedet vårt med nye utfordringer i vente...

Oppe ved taket ved siden av døra inn til rommet vårt var det et hull i veggen på omtrent 25cm i diameter, og vi forsøkte å åpne døra fra innsiden via dette hullet. Det var imidlertid klin umulig for det var nesten halvmetern ned til dørhåndtaket selv når vi strakk armen så langt ned vi klarte. Etter en time med iherdige forsøk og banking på dører for å finne huseieren for å be om ekstranøkkel, sovna jeg på gulvet med en dorull som hodepute. Da jeg var omtrent en time ut i en dyp og behagelig søvn ble jeg brått vekket av Jon Arnes jubelbrøl. Han hadde fått MacGyver-genet over seg og klart å vri rundt dørklinka, og dermed åpne døra ved hjelp av dobbeltsidig teip som han hadde rappa fra huseierns kommodeskuff i underetasjen (slå den du, Sondre på fornuftig bruk av dobbeltsidig teip)! 

Dramaet var over og vi kunne sove på vårt tiltenkte rom resten av natta igjennom. 

Dagen etter orka vi ikke mer fest og strand, så vi bestemte oss for å pakke snippsekken og forlate øylivet. Vi trengte fastlandet under føttene og bestemte oss for at neste mål var Kaoh Sok nasjonalpark. Her er vi i skrivende stund og vi bor i en fantastisk hytte like ved elva Sok, omringet av fossefall, apekatter, ederkopper, forelska insekter og frosker som holder oss med selskap mens vi dusjer:

Ine og Tuva, hvis dere har sett helt ned hit på bloggen: sorry!

- Kaija

En nybegynner tar seg vann over hodet

Første dag på skolebenken. I papirene mine er det masse spørsmål om buoyancy. Hva i all verden er det? De neste seks dagene skal jeg finne ut at alt i dykkeverdenen handler om buoyancy - et ord jeg fortsatt ikke klarer å skrive uten å måtte ha tunga rett i munnen og se et par ekstra ganger på skjermen.

Det første jeg lærte tilbake på skolebenken var altså at buoyancy betyr oppdrift. Jeg hadde meldt meg på PADI Open Water Diver- kurs hos Crystal Dive Resort på Koh Tao, og visste vel egentlig ikke helt hva jeg gikk til. Jeg er av typen som lurer på hvorfor dykkere har snorkel, og som ikke har brukt svømmeføtter siden tidlige ungdomsår da vi var på kveldssvømming hver tirsdag og jeg forsøkte å holde pusten mens jeg svømte 25-metersbassenget på langs under vann. Selv om jeg er glad i vann så har dykking aldri helt grepet interessen min.

Men min bedre halvdel som også er mitt reisefølge hadde allerede dykkelappen som det heter på folkemunne, så for å pushe grenser og samtidig få dykket på turen var det min tur til å sertifisere meg.

Første dag var en noenlunde myk start, der vi så på opplæringsvideoer og hadde spørsmål og quiz i etterkant av hver leksjon i ca 5 timer. Men deretter var det slutt på late dager og feriemodus, og for et selverklært B- menneske var det i overkant brutalt å starte dag 2 av kurset kl.0700 på morgenen. Men når det begynner å gå opp for en at man faktisk skal befinne seg 18 meter under vannoverflaten om et par dager så gjelder det følge med! De siste leksjonene og eksamen ble unnagjort før lunsj, og deretter bar det ut i svømmebassenget for å utføre alle teorier i praksis.

Crystal har et eget svømmebasseng som er veldig fint for å få en myk start under vann (...), og rent bortsett fra å finne ut at et svømmebasseng er særdeles møkkete var det veldig lærerikt å gjøre alle øvelser i et såpass trygt og stabilt miljø en halvmeter under overflaten av godt, gammeldags klorvann. 

Fire timer senere hadde vi lært alt fra å tømme dykkemaska, kastet fra oss regulatoren under vann (den man puster i), fått luft fra makkeren (eller buddy som det heter på fagspråket) og hvordan man har kroppsbeherskelse under vann. Det siste er forsåvidt ikke helt sant, alle som kjenner meg vet at kroppsbeherskelsen min ikke er mye å skryte av - det viser seg at det også gjelder under vann.

Dag 3, og skolen begynner ikke før kl.09. Luksus.

Dagen starter med to fysiske tester: 200 m svømming og 10 minutter flyting. Den første testen går lett som en lek. Den andre - vel, for å si det enkelt - beina mine flyter ikke. Jeg liker å tro at det er fordi de er så slanke og smekre. Kun muskler, ikke noe fett. Sannheten er vel kanskje at rævva mi er så tung at den synker som en stein og drar med seg beina. Uansett, jeg følte meg som en våt labb i bassenget mens alle andre hadde seg en 10 minutters blund på formiddagen der de fløt bekymringsløse rundt. Heldigivis er nøkkelen til en dykker Neutral Buoyancy, så jeg fikk lov til å bli med ut i dykkebåten etter lunsj.

På ettermiddagsprogrammet stod det to dykk på plakaten. Det første et såkalt Fun Dive, der vi skulle bli vant med å være under vann og titte litt på livet rundt oss. Og den følelsen man får når man senker seg ned i vannet og får mulighet til å besøke et helt nytt univers - den er faktisk ganske spesiell. I krystallklart vann befinner man seg plutselig midt i et gigantisk akvarium i en verden der hverdagen går sin vante gang - helt uavhengig og uvitende om livet over vannflaten. Det første dykket varte i 45 minutter, men det føltes som ti minutter. Litt som når Liverpool varter opp med festfotball - og du vet at dette vil du ha mer av.

På dykk nr 2 var det praktiske øvelser på programmet, og vi skulle gjøre alt det som vi lærte i bassenget- men denne gangen på 12 m dyp. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg at det skulle være greit å befinne seg på havbunnen og rett og slett ta ut regulatoren som gir deg luft - men det er utrolig hva man lærer på et par dager.

Siste dag av kurset, og oppmøte var kl.0645. Jeg har nevnt det før og nevner det igjen - jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det er brutalt nok å stå opp tidlig på mårran om man ikke skal være 18 meter under havoverflaten også før klokka slår åtte.

Det er ikke til å unngå at det så tidlig går litt tregere enn vanlig for et B- menneske, og da er det godt å ha regler som gjør at man husker alt. En såkalt Buddy- check før man hopper i vannet innebærer regla Bruce Willis Rules All Films - BCD, Weights, Releases, Air og Final OK. Eventuelt regla Bangkok Women Really Are Good Fellows. Men jeg liker Bruce jeg. Yippee Ki Yay, motherfucker.

De to siste dykkene på kurset gikk også veldig bra, og vi var nede å snuste på 18- metersgrensa som er det dypeste en dykker med Open Water- sertifisering kan dykke. Nå var jeg bokstavelig talt i flyten, og hadde til og med fått noenlunde dreisen på denne etter hvert så berømte buoyancy'en hvor man vektløst styrer posisjon og høyde i vannet kun ved hjelp av pusten.

Siden Koh Tao har verdens billigste dykkesertifiseringer brukte jeg derfor ikke lang tid på å overtale Kaija til å bli med å ta Advanced- kurset - noe som innebærer at man kan dykke ned til 30 meters dybde. Kurset gikk over halvannen dag og med samme instruktør som på Open Water- kurset. I tillegg til noe teori skulle man ta nye fem dykk - og det til en veldig gunstig pris. Hos Crystal fikk man også gratis overnatting når man tok sertifiseringer hos dem, og med en bungalow helt nede ved strandkanten var valget derfor enkelt. 

I tillegg til spørsmålet om pris er det også en viktig faktor at man etter å ha tatt Advanced- kurset føler seg mye tryggere på å dykke. Jeg fikk da ni dykk på fire dager, og ble mye mer komfortabel med hele konseptet om å puste under vann. Det vil jeg definitivt dra nytte av ved senere dykk på turen når det hart gått en stund siden kurset.

Det tøffeste på Advanced- kurset var definitivt å gå ned og se på et skipsvrak som lå på 25 meters dybde. Det var riktignok senket med vilje for å brukes til opplæring, men bare å se et slikt vrak på nært hold føltes som å være med i en film - grumsete vann, den monotone pustinga og et vrak der nede på dypet. Det eneste som manglet var musikken fra Haisommer og en glefsende hvithai - kanskje like greit at den manglet.

Så etter seks intense dager har vi altså sikret oss tittelen Open Water Advanced Diver, og har nå muligheten til å dykke ned til 30 meter - noe som gir oss masse muligheter til å se noen utrolige ting på resten av turen vår. Crystal er absolutt å anbefale som dykkeskole, med gode fasiliteter og særdeles flinke og profesjonelle instruktører som lærer bort ting på en god og forklarende måte.

Koh Tao er også helt fantastisk for dykking, med krystallklart vann og masse forskjellige fisk og koraller. 

En ny verden er åpnet - are you for Scuba?

-Jon Arne

Ko Tao, thaikultur og kakerlakker

Vi forholder oss ikke til ukedager og datoer på reisen vår, men etter litt diskusjon kom vi fram til at det er lørdag idag ettersom Liverpool spiller mot Arsenal (akkurat i dette nu, faktisk). Dette bildet er tatt 19 minutter ut i kampen rett etter at Liverpool scora og stillingen ble 3-0 (Jon Arne i hvitt og rødt), bare noen minutter etterpå ble stillingen 4-0, og kampen endte 5-1:

Jon Arnes beskrivelse av kampen etter 20 minutter: Dette er det villeste jeg har vært med på som Liverpool-supporter bortsett fra mirakelet i Istanbul 2005. For oss som driter i fotball, tror jeg grunnen er at Liverpool har tapa mye de siste årene og Arsenal har vunnet mye, pluss at Arsenal nå er på toppen av tabellen i Premium League.

Tilbake til det med at vi ikke har styr på hvilken ukedag det er... Samtidig som tiden flyr, føles det som en evighet siden vi dro. Jeg innbiller meg at vi allerede er blitt litt kjent med thaikulturen. Folka her tar for eksempel av seg på føttene når de går inn, akkurat som vi gjør i Norge, bortsett fra at de også er barføtt inne på butikker og restauranter (inkl på toalettene). Det er som regel ikke noe skille mellom gutt- og jentedo, og de bruker dusj i stedenfor dopapir (bortsett fra på de skikkelig turistifiserte stedene). Mens thaiene vi møtte i Bangkok (særlig på hotellet) var veldig direkte og ikke la to fingre mellom, er de thaiene vi har møtt i Ko Tao mer høflige og rolige.

Eksempel på direkte tale fra Bangkok (ordensreglene på hotel Atlanta):

Alle på Ko Tao kjører scooter uten hjelm, gjerne med et barn på fanget, men ingen råkjører (bare turistene):

Det tar imidlertid mer enn et par dager på å bli kjent med thaikulturen. Man må nemlig lete litt for å finne den. På Ko Tao er det så å si bare turister å se alle stedene man vanker, og det er kun om man går feil eller bevisst går utenfor hovedgatene (les: turistgatene) at man ser hvordan de lokale lever. Det er også begrenset med engelskkunnskaper hos de vi har møtt hittil og det gjenstår mye før vi får dreisen på språket thai. Vi har bestemt oss for å pugge noen gloser i alle landa vi er i (hallo, hade, takk, vær så snill, unnskyld, 1 og 2, kan vi få regninga, og navnet på det beste lokale ølmerket) og allerede lært oss litt thai. Vi oppdaget imidlertid i går at vi de siste dagene har gått rundt og sagt "hade" da vi mente å si "takk". Etter at vi gjorde om til rett ord på rett sted, er overraskende nok ikke reaksjonene særlig annerledes. De fleste svarer likevel på engelsk og de viser ikke at de er imponerte. Går utifra at det betyr at vi må snakke med flere thaier og at vi må øve mer på uttale.

Vi reiste fra Bangkok til Ko Tao med nattog, buss og ferje. Vi punga ut en hundrings ekstra for å få privat sovekupé på toget. Enkel og god standard og vi hadde en egen type som varta oss opp som bare det. Hadde det ikke vært for at vi like etter sengetid oppdaget en kakkerlakk som krøp oppover veggen inne på kupéen vår, hadde vi sikkert fått sove også. Jon Arne drepte udyret og forsøkte å skjule liket, men det er allment kjent at hundrevis av kakkerlakkbrødre alltid vil komme for å holde begravelse for en drept kakkerlakk, så vi lå med et halvt øye oppe hele natta begge to, godt pakka inn i lakenposene. Selv er jeg fast bestemt på å kvitte meg med kakkerlakkskrekken min i løpet av denne turen, og jeg føler jeg er på god vei ettersom jeg bevarte roen gjennom hele tognatta, tross omstendighetene. I togkupéen:

Det var selvfølgelig blå himmel, 34 grader +, krystallklart vann og hvite strender som møtte oss i Ko Tao (i tillegg til et mylder av lokale som skulle få turistene til å velge deres taxi, restaurant, dykkeskole, bungalow, etc). Vi bor temmelig midt i smørøyet av backpackere, dykkeskoler og barer, men en ti minutter strandtrask sør for området der mange av barene er bombartert med svenske "backpackers" som reiser med trillekoffert (som de må bære på hodet fordi det seff ikke går an å trille kofferten langs stranda).  

Vi har det helt greit der vi bor (fra venstre: palme, solnedgang, Jon Arne, hav, bungalowen vår):

Solnedgangen litt senere:

Solnedgangen enda litt senere (denne gang fra restauranten et steinkast unna):

Av en eller annen merkverdig grunn har vi bare sett ett sted som leier ut sykler (mot minst hundre som leier ut mopeder). Vi var på sykkeltur her forleden og har konkludert med at øya er perfekt å inspisere på sykkel. Dødsdigg med alle bakkene som gjør at det attpåtil blir litt trening ut av det. Jon Arne slet litt oppover toppene, men han forsikret meg om at det ikke var fordi han ikke er godt trent. Det var fordi han fikk solkrem i øynene og fordi setet satt løst og fordi det var han som hadde den tunge lonely planeten i sekken sin og fordi han gjorde et litt for heftig rykk tidlig på turen. 

Så bratt var det oppover bakkene vi sykla:

Her er Jon Arne etter at vi kom opp på toppen:

Og her er jeg på toppen:

Og her er vi begge, en kokosnøtt senere:

Vi har allerede rukket å sosialisere litt i løpet av første uka. Først kom vi i snakk med et kjemperasistisk kjærestepar fra Slovakia da vi søkte om visum til Myanmar (de går under navnet "rasistene"), og deretter ble vi nesten kjent med (les: vi observerte dem nøye) noen sure dansker på ferja over hit (de går under navnet "de sure danskene"). Jon Arne er nå plutselig på hils med en hel flokk der vi bor etter at han begynte på dykkerskole. Han elsker å studere tydeligvis og fikk 96 prosent på eksamen som var klokka sju på morningen i går. I morgen skal han på dykking kl 0645 og han gleder seg allerede. Det kommer nok mer info om dette fra hans penn veldig snart. 

Thats it for now! 

Jeg sier som Mary Schmich: Wear sunscreen (http://www.davidpbrown.co.uk/poetry/mary-schmich.html)