Vi forholder oss ikke til ukedager og datoer på reisen vår, men etter litt diskusjon kom vi fram til at det er lørdag idag ettersom Liverpool spiller mot Arsenal (akkurat i dette nu, faktisk). Dette bildet er tatt 19 minutter ut i kampen rett etter at Liverpool scora og stillingen ble 3-0 (Jon Arne i hvitt og rødt), bare noen minutter etterpå ble stillingen 4-0, og kampen endte 5-1:
Jon Arnes beskrivelse av kampen etter 20 minutter: Dette er det villeste jeg har vært med på som Liverpool-supporter bortsett fra mirakelet i Istanbul 2005. For oss som driter i fotball, tror jeg grunnen er at Liverpool har tapa mye de siste årene og Arsenal har vunnet mye, pluss at Arsenal nå er på toppen av tabellen i Premium League.
Tilbake til det med at vi ikke har styr på hvilken ukedag det er... Samtidig som tiden flyr, føles det som en evighet siden vi dro. Jeg innbiller meg at vi allerede er blitt litt kjent med thaikulturen. Folka her tar for eksempel av seg på føttene når de går inn, akkurat som vi gjør i Norge, bortsett fra at de også er barføtt inne på butikker og restauranter (inkl på toalettene). Det er som regel ikke noe skille mellom gutt- og jentedo, og de bruker dusj i stedenfor dopapir (bortsett fra på de skikkelig turistifiserte stedene). Mens thaiene vi møtte i Bangkok (særlig på hotellet) var veldig direkte og ikke la to fingre mellom, er de thaiene vi har møtt i Ko Tao mer høflige og rolige.
Eksempel på direkte tale fra Bangkok (ordensreglene på hotel Atlanta):
Alle på Ko Tao kjører scooter uten hjelm, gjerne med et barn på fanget, men ingen råkjører (bare turistene):
Det tar imidlertid mer enn et par dager på å bli kjent med thaikulturen. Man må nemlig lete litt for å finne den. På Ko Tao er det så å si bare turister å se alle stedene man vanker, og det er kun om man går feil eller bevisst går utenfor hovedgatene (les: turistgatene) at man ser hvordan de lokale lever. Det er også begrenset med engelskkunnskaper hos de vi har møtt hittil og det gjenstår mye før vi får dreisen på språket thai. Vi har bestemt oss for å pugge noen gloser i alle landa vi er i (hallo, hade, takk, vær så snill, unnskyld, 1 og 2, kan vi få regninga, og navnet på det beste lokale ølmerket) og allerede lært oss litt thai. Vi oppdaget imidlertid i går at vi de siste dagene har gått rundt og sagt "hade" da vi mente å si "takk". Etter at vi gjorde om til rett ord på rett sted, er overraskende nok ikke reaksjonene særlig annerledes. De fleste svarer likevel på engelsk og de viser ikke at de er imponerte. Går utifra at det betyr at vi må snakke med flere thaier og at vi må øve mer på uttale.
Vi reiste fra Bangkok til Ko Tao med nattog, buss og ferje. Vi punga ut en hundrings ekstra for å få privat sovekupé på toget. Enkel og god standard og vi hadde en egen type som varta oss opp som bare det. Hadde det ikke vært for at vi like etter sengetid oppdaget en kakkerlakk som krøp oppover veggen inne på kupéen vår, hadde vi sikkert fått sove også. Jon Arne drepte udyret og forsøkte å skjule liket, men det er allment kjent at hundrevis av kakkerlakkbrødre alltid vil komme for å holde begravelse for en drept kakkerlakk, så vi lå med et halvt øye oppe hele natta begge to, godt pakka inn i lakenposene. Selv er jeg fast bestemt på å kvitte meg med kakkerlakkskrekken min i løpet av denne turen, og jeg føler jeg er på god vei ettersom jeg bevarte roen gjennom hele tognatta, tross omstendighetene. I togkupéen:
Det var selvfølgelig blå himmel, 34 grader +, krystallklart vann og hvite strender som møtte oss i Ko Tao (i tillegg til et mylder av lokale som skulle få turistene til å velge deres taxi, restaurant, dykkeskole, bungalow, etc). Vi bor temmelig midt i smørøyet av backpackere, dykkeskoler og barer, men en ti minutter strandtrask sør for området der mange av barene er bombartert med svenske "backpackers" som reiser med trillekoffert (som de må bære på hodet fordi det seff ikke går an å trille kofferten langs stranda).
Vi har det helt greit der vi bor (fra venstre: palme, solnedgang, Jon Arne, hav, bungalowen vår):
Solnedgangen litt senere:
Solnedgangen enda litt senere (denne gang fra restauranten et steinkast unna):
Av en eller annen merkverdig grunn har vi bare sett ett sted som leier ut sykler (mot minst hundre som leier ut mopeder). Vi var på sykkeltur her forleden og har konkludert med at øya er perfekt å inspisere på sykkel. Dødsdigg med alle bakkene som gjør at det attpåtil blir litt trening ut av det. Jon Arne slet litt oppover toppene, men han forsikret meg om at det ikke var fordi han ikke er godt trent. Det var fordi han fikk solkrem i øynene og fordi setet satt løst og fordi det var han som hadde den tunge lonely planeten i sekken sin og fordi han gjorde et litt for heftig rykk tidlig på turen.
Så bratt var det oppover bakkene vi sykla:
Her er Jon Arne etter at vi kom opp på toppen:
Og her er jeg på toppen:
Og her er vi begge, en kokosnøtt senere:
Vi har allerede rukket å sosialisere litt i løpet av første uka. Først kom vi i snakk med et kjemperasistisk kjærestepar fra Slovakia da vi søkte om visum til Myanmar (de går under navnet "rasistene"), og deretter ble vi nesten kjent med (les: vi observerte dem nøye) noen sure dansker på ferja over hit (de går under navnet "de sure danskene"). Jon Arne er nå plutselig på hils med en hel flokk der vi bor etter at han begynte på dykkerskole. Han elsker å studere tydeligvis og fikk 96 prosent på eksamen som var klokka sju på morningen i går. I morgen skal han på dykking kl 0645 og han gleder seg allerede. Det kommer nok mer info om dette fra hans penn veldig snart.
Thats it for now!
Jeg sier som Mary Schmich: Wear sunscreen (http://www.davidpbrown.co.uk/poetry/mary-schmich.html)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar