Swimming with Sharks

I skrivende stund er vi i Railay for å teste klatreferdighetene våre, og her skal vi være fram til søndag. Vi ankom fra Koh Phi-Phi i ettermiddag, og har innlosjert oss på en relativt enkel og luftig bungalow til søtti spenn per natt. Nå har vi akkurat kommet hjem fra middag, og det første som møtte Kaija i døra var en stakkars, liten kakerlakk som lå og kava på ryggen oppi frisbeen vår:

Altså, jeg har en rimelig kul og tøff kjæreste, men når det gjelder kakerlakker - hellige makaroni. Mulig at hun var litt ekstra sårbar fordi jeg akkurat hadde knust henne i kortspillet Hastig som hun legger veldig mye ære i å vinne (på korrekt og ærefull måte riktignok), men likevel. Her snakker vi småpike- oppførsel av første klasse, alder 6 år. Det rare er at biller og gekkoer eller frosker i dusjen gjør ingenting. I går hadde vi en gekko på rommet på Koh Phi-Phi, og hun begynte å synge sanger til den. Merkelig at en mikrodinosaurus skal være søt, mens et lite insekt med følehorn er Satan Sjøl. Tror det har noe å gjøre med at kakerlakker kan overleve en atombombe.

Psykisk med andre ord. Nå begynner hun å snakke om at vi skal ramme inn senga vår med kritt for det vil visstnok hjelpe, og det har mor Gro sagt. Vel vel. Skal bli interessant å se om hun blir kvitt kakerlakkskrekken i løpet av turen. Klarer forøvrig noen å komme opp med et ord som har flere k´er i seg enn kakerlakkskrekk? Skriv det i såfall i kommentarfeltet som du kommer til ved å klikke på "Ingen kommentarer" (...).

Vi kom altså fra Koh Pih-Pih i dag, der vi var i tre dager som en mellomstasjon fra Koh Lanta til Railay.

På Koh Lanta var vi også i tre dager, og her hadde vi hørt mye bra om dykkemulighetene. Vi bestemte oss for å ta vårt første Fun Dive etter å ha fullført Advanced- kurset, og blei ganske gira da dykkestedene kunne informere om en hvalhai som hadde hengt rundt et sted som heter Koh Haa i en ukes tid - noe som visstnok var veldig unormalt. I tillegg var den leken og nysgjerrig, og ikke redd for mennesker i det hele tatt. Da våkna wannabe- marinebiolog og hvalelsker Kaija, og vi slengte oss på en dagstur med tre dykk dagen etter.

Klokka åtte morgenen etter tøffa vi utover til Koh Haa som ligger halvannen times båttur utenfor Koh Lanta. Vi gjorde unna dykk ett og to uten å se snurten av en hvalhai, men humøret var på topp - det var massevis av annet å se på, blant annet en vannslange, av fagfolk kalt Sea Snake, og en sjøskilpadde som svømte opp til overflaten noen meter foran oss. 

Vi fikk til og med dykket inn i en grotte:

 

Like etter at vi hadde kommet opp fra dykk nr to skjedde det noe. Dykkebåtene hadde kontakt med hverandre, og det var visstnok observert en hvalhai der vi hadde vært på det første dykket og båten reiste straks tilbake dit. Det var for kort tid siden det andre dykket (nitrogennivå, tabeller og teori som man lærer om på kurset), og derfor måtte vi snorkle og heiv oss uti vannet med kun maske og svømmeføtter. Vi kikka rundt oss (det vil si under oss), men ingen hvalhai var å se. Etter en halvtimes tid måtte vi noe skuffa ombord i båten igjen, men plutselig var det action ved noen dykkebåter litt lenger bort. Båten la kursen dit, og vi heiv oss i vannet igjen. 

Jeg hadde liksom sett for meg å se en hvalhai som svømte bedagelig på fem- seks meters dyp og i trygg avstand fra meg, men da jeg kikka under vann blei jeg satt ut: tre- fire meter foran meg svømte en goddamn Hvalhai - verdens største fisk - rolig rundt en meter under overflaten. Og ikke nok med det, den skydde ikke mennesker og svømte jaggu like godt rett mot meg! EN meter unna var den før jeg fant ut at nå var det på tide for en innlandskrabbe av en gudbrandsdøl å fløtte seg, uansett hvor ufarlig en hvalhai er. Denne lille hvalhaibabyen var tross alt 5-6 meter lang. Men for en opplevelse da gitt. Hvalelskeren Kaija var jo helt i himmelen, og fotfulgte hvalhaien den nærmeste timen sammen med 20-30 andre skuelystne snorklere. Jeg syntes jo litt synd på den der den blei forfulgt, men på en annen side kunne den jo bare ha svømt vekk når som helst om den følte seg plaget. I stedet tror jeg den koste seg i rampelyset, og når den omsider ble alene igjen tok den faktisk en runde rundt dykkebåten vår, som for å se om det var flere igjen å leke med. Vår franske fotograf skulle ha en hundrings for hvert bilde vi ville kjøpe av hvalhaien, så det blei med ett. Men i nærheten her et sted befinner vi oss altså:

Særdeles happy kunne vi kose oss med vårt siste dykk for dagen:

 

 

To dager senere reiste vi til Koh Phi-Phi, stedet som har blitt så populært mye på grunn av filmen The Beach hvor Leonardo Di Caprio koser seg med lokale urter på Maya Bay - i tillegg til at det selvsagt er særdeles vakkert der. Stedet er mildt sagt overturistifisert, og sentrum av hovedøya Phi-Phi Don er et evig mas selv om det har sin sjarm at det ikke er motoriserte kjøretøyer i gatene. Vi leide oss kajakk, dro på dagstur med Longtail- båt og gikk på tur til en fin og fredelig strand 20 minutter unna sentrum på de tre dagene vi var der for å komme oss litt unna kaoset. Selvsagt måtte også vi se den verdensberømte Maya Bay som ligger på naboøya Phi-Phi Leh, men der var vi ikke alene for å si det sånn:

 

Men vi fikk da omsider tatt en photoshoot på stranda likevel:

På vei hjem fikk vi med oss solnedgangen fra båten:

Vi var også på Monkey Beach og så på de alltid like fascinerende apene:

og vi padla kajakk til The Rock (stemmer, steinen i vannet):

Så var det farvel til Phi-Phi og vi hoppa på båten til fastlandet og til Railay et stykke utenfor Krabi:

Her skal vi være i fem dager for å lære oss å klatre i de loddrette fjellsidene som er rundt oss.

Jeg får flashback fra idrettslinja der vår legendariske lærer Atle Bjerke hang og dingla opp-ned som en flaggermus i 2.etasje på idrettshallen i Gausdal. Jeg husker fra den tida at i klatring er det tre ting som gjelder - armstyrke, bevegelighet og å være lett i kroppen. Tre egenskaper som jeg overhodet ikke besitter, i tillegg til at jeg har et snev av høydeskrekk. Tipper det blir fem digge dager.

-Jon Arne.