I skrivende stund er det bare to uker igjen til vi vender snuta hjemover til Norge. Tida går fort, og vi har knapt tid til å blogge om det vi opplever. Men til den trofaste og herlige, lille flokken av følgere vi har sikra oss de siste fire månedene: her kommer en oppdatering på hva som har skjedd siden 17.mai- feiringa vår i Hanoi!
Dagen etter vafler med brunost savna vi vafler med brunost. Men spist var spist, og vi pakka igjen snippsekken for vår siste destinasjon i Vietnam: Cat Ba Island utenfor Halong Bay - en øy og et område med samme fantastiske natur som mer kjente Halong Bay, med limestone- øyer så langt øyet kan se. Noen timers buss- og båttur senere var vi på plass i Cat Ba Town - en smårar turistby som egentlig ikke var særlig turistifisert - både på godt og vondt. Mer om det senere. Her skulle vafler, pølser og pils til 2 kr glasset trimmes bort, og vi begynte straks etter ankomst med å gå opp på byens beste utsiktspunkt. I følge Lonely Planet Vietnams beste utsiktspunkt også, uten at jeg kan si så mye om det - men det virker som en voldsom påstand.
Kaija bærer kameraet.
På dag to var det på tide å slukke Kaijas klatreabstinenser. Vi leide oss utstyr og scootra til et klatrested som het Butterfly Valley. Og det skulle raskt vise seg å være et passende navn på klatreveggen:
Omgivelsene var veldig bra, men det var vel stort sett det eneste som var bra også. Klatremessig stinka undertegnede, og vannbøffelen som stod og så på oss blei ikke særlig imponert:
Kaija var noe bedre, uten at heller hun briljerte av den grunn. Her er hun i ferd med å surne etter en halvtimes prøving og feiling to meter over bakken:
Men hun kom seg da i hvert fall opp til slutt, noe undertegnede ikke gjorde - jeg blei sur og vi scootra hjem.
På dag tre pissregna det for første gang på våre hittil 16 reiseuker, og da kunne vi uansett ikke akkurat klage. Formiddagen ble brukt på planlegging, praktiske gjøremål og økonomisk opptelling. Det er ikke fritt for at det må telles på krona når turen nærmer seg slutten, men økonomiansvarlig Rudihagen ser i hvert fall ut til å dra prosjektet i land på en bedre måte enn Nye Holmenkollen.
Vi feiret den minimale budsjettsmellen med en god sykkeltur utpå ettermiddagen da regnet hadde gitt seg:
Vi besøkte Hospital Cave der et hemmelig sykehus med plass til 200 mann ble drevet av Viet Cong under Vietnam- krigen, trygt plassert og skjult inne i en stor grotte. Et veldig imponerende byggverk, komplett med både svømmebasseng og kinosal.
På dag fire var det igjen blå himmel fra morgenen av, og vi spratt tidlig opp for å ta en tur gjennom nasjonalparken som var på øya. En fin tur på ca 18 km.
Vi så ingen sjeldne apekatter, men vi så et tusenbein med bare 38 bein:
Halvveis på turen passerte vi en froskedam som slanger visstnok valfartet ned til for å kose seg med ferske froskelår. Slangene viste seg ikke, men vi fikk i hvert fall tatt bilde av en frosk:
Skogen krydde ellers av røde krabber, kilometervis fra nærmeste vannpytt. Det er vel dette som er ekte landkrabber.
Hett på jungeltur!
Turen gjennom nasjonalparken endte ved havet, der vi blei henta med båt og frakta tilbake til Cat Ba Town der vi bodde. På veien tilbake kjørte vi sikk- sakk mellom de utallige limestone- øyene:
Fullt av folk bodde i flytende landsbyer som var satt opp innimellom disse øyene - her ligger vannet blikkstille, beskyttet mot den røffe sjøen utenfor øylandskapet.
De fleste hadde primitive oppdrettsanlegg hvor de feita opp fisken. Tipper miljøkritikken mot norske oppdrettsanlegg hadde blekna om man hadde sett på forholdene på havbunnen under disse anleggene.
Vi skulle egentlig også stoppe og bade ved et par øde sandstrender som fantes på noen av disse små øyene, men båtføreren vår kunne ikke et ord engelsk og bare smilte hele veien tilbake til kaia der vi blei skyssa opp på et par motorsykkel- taxier som tok oss tilbake til hostellet vårt.
Derfor måtte vi ta til takke med den nærmeste stranda i Cat Ba Town, som var særdeles populær blant de lokale etter arbeidstid. Ikke akkurat så stille og fredelig her som en liten sandstrand på en øde øy...:
Cat Ba Town var, som tidligere nevnt, en litt rar turistby. Det krydde av kliss like restauranter med kliss like matmenyer. Alle vestlige turister samla seg stort sett på én restaurant som hadde relativt kjip mat. Byen bar i det hele tatt litt preg av at det er naturen rundt folk kommer for å se - selve byen er det ikke mye å skrive hjem om, med stygge, ruvende betongbygninger langs hele sjøsiden. Det mest spennende var spritutsalgene på de fleste gatehjørner, der man kunne få en litt mer eksotisk sprit enn den som er satt på kirsebær:
En kveld vi handlet vann på den lokale sjappa traff vi på et par gutter som kjøpte sprit og fylte på et stort glass med en hel fugl inni - med fjær og det hele. Detta er visstnok bra for potensen. Alt for å få´n opp, si!
På dag fem var det på tide å reise tilbake til Hanoi, der vi overnatta på et flyhotell og tok et tidlig fly til Bangkok. Her skulle vi henge hele dagen før vi tok et fly videre til Sri Lanka. Da vi landet i Bangkok for første gang 2. februar var det valg i landet og store demonstrasjoner i hovedstaden. Denne gangen hadde det vært militærkupp dagen før, og det kom ikke som en overraskelse i følge de vi snakket med. Vi får det liksom med oss. Men vi merka ikke mye til det, bortsett fra et par stengte veier og flere militære i gatene.
Etter å ha lengta etter favorittretten Chicken Green Curry helt siden vi forlot Thailand, og irritert oss over at vi aldri tok et matlagingskurs i Thailand der maten er så god, benytta vi mellomlandingen til å rett og slett ta et matlagingskurs for å lære oss å lage Chicken Green Curry. Etter en hurtigshopping med full oppakning på vårt faste kjøpesenter i Bangkok møtte vi opp på kurset der vi var de eneste deltakerne. Først bar det ut på markedet for å handle inn alle ingredienser:
Finn én feil.
Menyen hadde vi valgt ut på forhånd, og den bestod av Golden Bags (friterte duppeditter med reker og svin), papaya- salat, chicken green curry og Tom Yam- suppe (med reker). Alt ble veldig godt!
Deretter var det farvel til Bangkok og Thailand for tredje og siste gang. En tretimers flytur senere ankom vi hovedstaden Colombo for å besøke vårt sjette og siste land på turen - Sri Lanka!
Vi hadde kun én dag i Colombo før turen gikk videre til østkysten, og denne brukte vi stort sett til å gå rundt å se på folkelivet på Galle Face Green - en livat kyststripe nær sentrum med et herlig sammensurium av folkegrupper, kulturer og religioner. Et komprimert Sri Lanka med andre ord.
Ung som gammel lekte i bølgene, om de hadde på seg burka, singlet, sjal eller sommerkjole. En gang i blant kom en stor bølge og feide med seg en kone eller to:
Uansett hvor underholdende det var å se på - vi hadde en nattbuss å rekke. Men først skulle vi på en luksuriøs pizzarestaurant som vi hadde lest om, og som vi mente var nær Galle Face Green. Etter halvannen times leting etter en gate og en restaurant som ingen hadde hørt om, ga vi opp og heiv i oss noe lokal mat før vi hoppa på bussen. Et par dager senere fant vi i Lonely Planet ut at gata vi lette etter ligger i byen Galle, og der ligger sannsynligvis pizzarestauranten også... god jul.
Kaija må ty til alternativt omkledningsrom på stasjonen i Colombo hvor vi hadde lagret sekkene våre for dagen.
En nattbuss som dundra på med høylytte srilankesiske musikkvideoer med skurrete høyttalere helt til klokka ett på natta, frakta oss trygt til byen Akkaraipattu på østkysten hvor vi tok tuktuk i én time til Arugam Bay.
Dette skulle vise seg å være et lite paradis på jord, med laidback stemning, hyggelige folk- både lokale og turister, god mat og strender og blått hav så langt øyet kunne se. I tillegg til apekatter, krokodiller og elefanter selvsagt. Landsbyen består stort sett av tamilske muslimer, og det er en egen sjarm i å barbere hodet (...) mens man hører på bønneropene fra moskeen og ser på de to små husfroskene våre på badet som stort sett hang i hvert sitt hjørne oppunder taket:
Arugam Bay ble hardt rammet under tsunamien i 2004, og hele landsbyen ble jevnet med jorden. Ingen bygninger er derfor mer enn 10 år gamle. Hele området rundt er flatt som et nanbrød, og det er langt til nærmeste bakketopp. Over 400 innbyggere døde under tsnuamien- bare surfeinstruktøren vår mista 26 familiemedlemmer. Muslimer har ingen forsikringer eller penger i banken, men har all verdi investert i eiendeler og i eiendom. Når alt blir revet bort på en slik måte rammer tragedien ekstra hardt, og stedet så heller ikke mye til nødhjelpen i månedene etterpå. Det er imponerende å se hvordan folk har bygd seg opp til et noenlunde normalt liv igjen på bare ti år.
Vi var altså i nydelige Arugam Bay for å lære oss å surfe på flere måter enn på Internett. Dette var ett av punktene på "Vil Gjøre"- lista for turen vår, i tillegg til dykking og klatring. Vi tok en time hos vår eminente surfeinstruktør Fawas samme dag som vi ankom, og derfra gikk det slag i slag på de fem dagene vi var her. Vi hadde tre leksjoner, og ellers leide vi brett og øvde på egen hånd.
Timeplanen for dette "behagelige" surfelivet:
Søndag:1.leksjon kl.1600 - 1830
Mandag: 2.leksjon kl.0530 - 0700, egentrening kl.1530 - 1730
Tirsdag: egentrening kl.0530 - 1330, kl.1700 - 1830
Onsdag: 3.leksjon kl.0730 - 0900, egentrening kl.1000 - 1130
Torsdag: Egentrening kl.0730 - 1130
Da blir man så sliten til slutt:
Vi levde som et gammelt ektepar. Oppe før sola, og i seng helt utkjørt kl.21. Lite partyfaktor over disse surferne med andre ord.
I starten var vi ikke særlig gode, og brukte mye tid på å gi de andre surferne kallenavn. Audrey (fra Greys Anatomy) var visstnok kjekk, Tyskern var hyggelig, Skjegget var nybegynner som oss, De Svenske Australierne var gode, Den Skalla Italieneren var hissig, mens Badebuksa var rævva. Her er Badebuksa:
Surfing er vanskelig ass. Vi trodde begge at vi hadde talent etter første leksjon på søndag da vi klarte å stå på brettet og følge bølgen inn. Dagen etter var vi ikke så gode. Kaija var helt i skyene på onsdag og ville flytte til Arugam Bay, men surna skikkelig på torsdag. Jeg var stort sett litt dårligere enn henne, men reddet både selvfølelse og moral ved å få til en skikkelig lang surfebølge på nest siste forsøk på den siste økta.
Her er Kaija i godt driv, og vi ble jevnt over sånn passe gode på fem dager:
Men Arugam Bay har så mye mer å by på enn surfing! Mandag ble vi med vår etter hvert faste tuktuk- sjåfør på krokodillesafari. Vi så haugevis av krokodiller som lever vilt i områdene rundt Arugam Bay, og jaggu fikk vi ikke også sett den største som sjåføren vår hadde sett på 20 år! Her er en video vi tok av den rundt tre meter lange krokodillen:
Vi tok også en lagunesafari i Pottuvil som er en by 3 km nord for Arugam Bay. Et stort område her er dekket av saltvann fra havet, og her er det et yrende dyreliv med både fisk, fugl, krokodiller og elefanter.
Båtene som fiskerne bruker i Sri Lanka er veldig spesielle, skikkelig smale med tre stokker bundet sammen for balanse.
Vår padler/ dytter
På safarien kom vi nært innpå noen av de ville elefantene som tusler rundt. Sri Lanka har 5675 ville elefanter rundt omkring på den lille øya si.
Kaija med tre elefanter.
Sri Lanka er eksotisk. Arugam Bay er et eksotisk paradis. Vi skulle gjerne ha vært her mye lenger, men vi må se mer av Sri Lanka også på de to ukene vi har igjen. Derfor bærer det nå til fjells, bort fra strandliv og surfebrett. Neste stopp er Ella, tre timer unna - og selvsagt med vår faste tuktuk- sjåfør.
Men vi tenker allerede på deg, Arugam Bay.
- Jon Arne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar