Neste morgen satte vi kursen mot Ho Chi Minh City i Vietnam.
Vi var allerede kun halvannen time fra grensa til Vietnam, og siden Saigon ligger rimelig langt sør i Vietnam så vi for oss en helt grei busstur. Men det skulle raskt vise seg å bli en busstur fra hælvete.
Etter å ha blitt plukket opp på Champa Lodge kl.10 av en tuktuk, tok vi en minibuss over grensa. Ting gikk smooth - turistvisum til Vietnam hadde vi ordna allerede i Phnom Penh, så vi kunne tusle over grensa og reise videre etter en liten halvtimes venting.
På spasertur inn i Vietnam.
Et kvarter lenger inn i Vietnam hadde vi lunsjpause, før en annen bil kom og plukket oss opp og kjørte oss til den store bussen som allerede var halvfull og som skulle frakte oss til Saigon. Klokka var 1330, og det var først nå moroa begynte.
Siden dette var turens første busstur uten plassbestilling, fant jeg og Kaija ut at vi skulle være lure og komme oss først inn i bussen for å kapre gode plasser. En god tanke, men inne i bussen stod det en jævel og kommanderte alle turistene til bakerst i bussen. Siden vi kom først inn havna vi midt på bakerste rad, trøkka inn mellom tre andre turister. Det var masse ledige plasser lenger fram i bussen, men jævelen nekta å fire på krava - selv om Kaija til og med simulerte brekningslyder for å fortelle at hun ble kvalm av å sitte langt bak i en buss. Det er jo blank løgn, men hun måtte pent takke ja til bilsjuketabletter som en annen backpacker tilbød henne for ikke å bli avslørt som en løgnhals.
Å sitte bakerst på bussen og ha oversikt over hele midtgangen var kanskje det ultimate kulhetstegnet på ungdomsskolebusen, men på en buss uten støtdempere som skal krysse Mekong- deltaet på vei til Saigon er kult det siste adjektivet jeg ville ha dratt fram.
Ca hver kilometer passerte bussen broer som slettes ikke er bygd for busspasseringer, og rett opp-rett ned- effekten gjorde at vi i baksetet lettet ca 20 cm fra bussetet hver gang vi passerte en slik bro. Legger man til at bussen var drittreig og at vi satt skvisa sammen i baksetet hele turen, var det én ting som stod i huet på oss da vi endelig låste oss inn på hotellrommet i Saigon kl.2330, 13 1/2 time etter at vi reiste fra Champa Lodge - neste gang tar vi FLY!
Men vi var ihvertfall i Ho Chi Minh City, også kjent som HCMC eller enda bedre: Saigon. Jeg synes Saigon er tøffest, så jeg bruker Saigon. For en crazy by. Først og fremst pga all trafikken. Midt i sentrum er det 4- felts veier, alle stappa med scootere.
Jeg digger scootere, men etter Phnom Penh var det ikke særlig fristende å leie en i en kaotisk storby.
Nei da går man heller for sykkel - skikkelig trygt!
Finn én feil.
Fotgjengerne var mildt sagt nedprioritert. Her krysser Kaija et fotgjengerfelt uten trafikklys (video):
Vi var i Saigon i tre dager, men burde optimalt sett ha vært der lenger for å få en bedre følelse av byen. Men vi koste oss med masse god mat, som sushi, pizza og gatemat til en tier:
Vi besøkte krigsmuseet for å få et bedre innblikk i Vietnam- krigen og hva som egentlig var historien bak. Som Kambodsja er Vietnam et land med en dyster og krigsherjet fortid som fremdeles ligger veldig nært, og det er viktig å forsøke å få en følelse av hva landet har vært gjennom.
I tillegg har machomannen i meg lastet ned Apocalypse Now og Platoon på iPaden for å komme nærmere Vietnam under krigen.
Krigsmuseet i Saigon.
Siste kveld i Saigon ble brukt på et offentlig bad, der jeg dusja og svømte 50 meter før jeg oppdaga at iPhonen min lå i badeshortslomma. Undertegnede er dermed å få tak i kun på epost og Skype fram til sommeren!
Neste stopp i Vietnam var Nha Trang- strandbyen i Vietnam. Overflødig å nevne at vi kosta på oss fly dit:
I Nha Trang ble jeg sporenstreks hanket inn fra gata som t-skjortemodell av en greker vi hadde spist sen middag hos ved ankomst kvelden før. Endelig skulle min nybarberte skalle innkassere heder og ære!
Betalinga bestod av en Pepsi og en iskaffe, og jeg mistenker at jeg blei hanka inn fordi Nha Trang stort sett består av bleikfeite russere med altfor fine damer. Stedet er i det hele tatt et lite mini- Russland, ofte med restaurantmenyer på russisk og ikke engelsk. Modellresultatet:
Vi dykka også på Nha Trang, uten at det var så mye å skrive hjem om. Med 5 meter sikt er det stort sett prisen som er det viktigste å nevne - Seksti dollar for to dykk á 50 min er billig under(vanns)holdning uansett hvor lite man ser.
Fem dollar dagen for en scooter er også billig underholdning. Dessverre er ikke hjelmene tilpasset hoder som har mye innhold:
Og med vind i luggen blir resultatet slik:
Vi scootra til en vindfull og rolig strand utenfor byen der vi lekte i bølgene og rulla i sanda:
Og hvor vi hadde sandslottkonkurranse:
Kaija vant med sin versjon av Angkor Wat:
På ettermiddagen scootra vi til et sted som tilbød gjørmebad:
Og etterpå slappa vi av med et bad i mineralrikt vann fra en varm kilde:
På vei hjem fra spa- oppholdet skriker Kaija plutselig i bakpå bagga - jeg er jo som vanlig treg i oppfattelsen og presterer å kjøre over en slange med scooteren. Den ligger sammenkrøka i veien og ser rimelig sjokka ut:
Men når en lokal helt begynner pirke i den med en pinne kvikner den til, kaster seg rundt og piler tilbake til grøftekanten. Og jeg slipper å bli slangemorder for denne gang:
En forholdsvis rolig første uke i Vietnam gikk mot slutten, og Kaija begynte å bli mer og mer rastløs. Derfor var det i begges interesse at oppholdet i Nha Trang ble avsluttet med en skikkelig sykkeltur i varmen. Målet for turen var vannfallet Ba Ho, en sykkeltur på ca 6,5 mil tur/ retur. Mye av turen gikk på en flott og lite trafikkert vei langs kysten:
At den var lite trafikkert satte Kaija ekstra stor pris på, ettersom hun hadde pådratt seg diaré og titt og ofte måtte uti grøfta for å gjøre sitt fornødne:
Flott utsikt fra do.
Men fram til vannfallet kom vi, og her fant vi etter en liten spasertur vår egen, lille private jacuzzi med herlig avkjølende vann hvor Kaija kunne vaske seg ren etter sykkelturen (...):
På skyfri himmel truet det mørke skyer i horisonten, så det var på tide å sykle hjemover. Kaija håpet i det lengste på et skikkelig øspøsregnvær, men vi slapp unna med noen regndråper som frisket opp lufta:
Etter en tung hjemtur i motvind har vi nå hoppa på en nattbuss til vårt neste reisemål lenger nord på kysten, nemlig Hoi An. Her skal vi få oss skreddersydde klær, klatre, bade og kose oss fram til fredag. Bussen er en Sleeping Bus hvor vi har hver vår lille seng å kose oss i, så dette blir nok forhåpentligvis en ren sjarmøretappe på 11 1/2 time!
Hade bloggen.
-Jon Arne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar