Som jeg nevnte i klatrebloggen, var nattbussen fra Bagan til Kalaw en helt kurant burmesisk busstur, men for oss ble den litt vel eksotisk. Den var alt for full (fem til sju personer på hver rad), nesten alle mannfolka harket kjempehøyt og spyttet betelnøttspytt i spytteposene sine (se neste blogginnlegg for mer info om betelkulturen), og hele natta gjennom var det skolerevyaktige såpeoperaer på fullt volum på TV-skjermen. Vi var framme i Kalaw rundt kl fire om morgenen og kl åtte var vi klare for hike. De neste 2,5 dagene skulle vi gå 65 km sammen med guiden vår, Sam (i midten):
Sam er en hyggelig fyr på 34 år av nepalsk opprinnelse. Han, i likhet med mange andre burmesere, sluttet på skolen da han var 12 år og har jobbet siden. Siden han selv har det bra og tjener penger, og siden alle på landsbygda uansett driver med jordbruk, ser han ikke helt problemet med at nesten ingen av den rurale befolkningen i Burma tar noe utdannelse utover barneskolen.
Sam er en sånn type som aldri svarer "vet ikke" på et spørsmål, så om følgende er sant, er jeg ikke sikker på: Sam sa at mange folk forsøker å flykte fra Burma over grensa til Thailand der det er bedre betalte jobber og mindre politisk trøbbel (sant). Blant disse er det en del som blir tatt av burmesiske myndigheter i fluktforsøket, og de blir da tvunget til å jobbe gratis ved diverse industrier ved grensa. Etter to år får de bli med i en loddtrekning som avgjør om de får lov til å krysse grensa, og hvis loddet viser "nei" - noe som er tilfelle på 50% av loddene - må de jobbe to nye år. Det var usikkerheten rundt denne loddtrekninga som gjorde så Sam ikke hadde flyktet enda, fortalte han. Jeg prøvde å si at det absolutt var mulig at han ikke kom til å få flyktningsstatus hvis han søkte om asyl i et annet land (han tenkte seg til Sverige), men jeg vet ikke om han trodde meg.
Forøvrig visste Sam veldig mye om blomster og bær og det som ble produsert på de ulike markene vi passerte. Han kunne for eksempel fortelle at det kun vokser frukter på et banantre én gang, deretter må det hugges ned før det kan vokse opp et nytt tre. Det tar omtrent tre år før det blir bananer på treet, så det må mange trær og store plantasjer til for å få litt valuta for pengene. Te derimot, vokser som ugress og trenger ikke noe pleie. Det er imidlertid ikke mye penger å tjene på å selge te, så de siste årene har mange i stedet gått over til å dyrke appelsiner, og de har på den måten fått råd til å erstatte bambushusene sine med trehus eller murhus. Det er kjempefint. Hva som skjer når plog og ku erstattes med traktor, blir spennende å se.
Sam fortalte oss at han hater å være sosial, særlig etter arbeidstid. Han liker å legge seg kl 19.30 og starte dagen før soloppgang. Dette virker som en ganske normal døgnrytme på landsbygda her i landet. Dette er forsåvidt naturlig ettersom det kun er på morgenkvisten og timene før solnedgang at temperaturen er behagelig å jobbe i. Mange har uansett begrensa tilgang til elektrisitet i heimen til å slenge seg i sofaen med en god film om kvelden. Vi ble med på landsbyrytmen uten problemer ettersom vi sovna lenge før klokka ni begge kveldene (da hadde hele landsbyen sovna).
I løpet av denne hiken gikk det opp for meg at morgenstund har skikkelig gull i munn når man har fått nok søvn, og jeg skal forsøke å få med meg denne stunden litt oftere fra nå av i livet.
Mars er den nest varmeste måneden i året i Burma. Det blir varmere i april og i mai begynner ting å kjøles ned litt av regnet. På dagen er det derfor helt utrolig varmt, garantert over førti grader. Dette har lokalbefolkningen i Burma tenkt på for lengst, og over alt i landet (på landsbyveiene vi gikk på under hiken, midt i de store byene, på butikker og i templer) har folk plassert ut vannstasjoner for at tørste folk skal få seg en tår. Det er aldri mer enn en kopp ved hver vannbeholder og alle forbipasserende drikker direkte av denne samme koppen. Fin tankegang, men vi forholdt oss til vannflaskene våre, for å si det sånn.
Siden korteste vei fra Kalaw til Inle Lake er ca 45 km, gikk vi litt rundt omkring til ulike landsbyer rundt Kalaw den første dagen. Her fulgte vi blant annet toglinja som britene bygget og som går fra Yangon til Mandalay, og det var morsomt å se at togstasjonene midt ute på bygda var i britisk stil.
I løpet av tre dager på tur møtte vi tre ganger noen blide folk som hilste tilbake når vi hilste på dem, og det virket som de satte litt pris på oss. Først møtte vi en familie som tok seg en fornøyelsestur med toget. Det burmesiske tognettet er fra andre verdenskrig og det samme er togene, det er eid av myndighetene, er kjempedyrt for passasjerer og går i en hastighet på rundt 15 km i timen. Vi valgte derfor ikke å ta tog i løpet av vårt Burma-besøk. Det minste barnet (rød shorts, peacetegn med fem fingre) likner ganske mye på storesøster Ida da hun var liten.
De andre hyggelige vi møtte var disse to gutta som red på vannbøflene sine. De lo litt da vi hilste på dem, men i god burmesisk stil ble de gravalvorlige når de skulle posere for kamera:
Den tredje hyggelige vi møtte var denne veverdama fra Pao-stammen (typisk for Pao å ha dette hodeplagget). Hun var kjempehyggelig og ga oss både grønn te og snacks da vi stoppet ved henne. Hun ser ikke så blid ut på bildet, men det var hun. Hun var 34 år og hadde allerede fire barn. Det var alt vi klarte å kommunisere fram med henne, ettersom hun ikke heller klarte å kommunisere særlig med Sam fordi hun ikke snakker burmesisk, men bare Pao-språket.
De var trivelige de folka som åpnet hjemmene sine for oss om nettene også da. De hilste imidlertid ikke på oss og gjemte seg stort sett i kjøkkenhuset hele tiden, så vi "bonda" ikke helt for å si det sånn. Det var hos den første familien vi bodde hos at Jon Arne hadde sin eksotiske do-opplevelse som han skrev om i bommelombloggen.
Stort sett virka det som om folka vi møtte på vår vei var drittlei turister. Sam fortalte at det de siste par årene hver dag passerer mellom ti og tjue grupper med turister og at noen av landbyfolka er litt skeptiske. Vi har stor forståelse for at overgangen fra isolert landsbyliv til turistattraksjon ikke nødvendigvis oppleves som positiv (og hvor etiske og bærekraftige disse organiserte turene er, er også absolutt verdt en diskusjon). For oss var overgangen fra de imøtekommende baganerne til de skeptiske landsbyfolka litt overveldende. Det var flere ganger ganske ubehagelig å traske gjennom landsbyer og forbi folk som helt opplagt ikke ønsket at vi var der.
Både typen og jeg er veldig opptatt av at vi har samtykke fra de vi fotograferer, og vi synes ikke noe om turister som stiller seg rett foran personer for å ta bilde av dem uten verken å spørre om lov eller hilse først. Derfor ble det i begynnelsen av fotturen veldig få bilder av folk. Vi spurte noen ganger om lov til å ta bilde av de få personene vi hadde klart å oppnå øyekontakt med eller få gjennom en "mingalaba" ("hei"), men da rista de stort sett på hodet. Etterhvert ble det derfor en del smygbilder av bakhodene til folk for å få foreviget noen av inntrykkene. Dette strider mot våre prinsipper, men vi passet på at vi ikke ble oppdaget altså.
Nedenfor ser vi for eksempel en mann og en dame som lesser rissekker på kukjerra. Det var dama som kjørte kjerra. Det var helt utrolig hvor mye fysisk anstrengende arbeid damene på bondelandet i Burma gjør. De dro plogen når det ikke var kuer til å gjøre jobben, de hogget ved, de bar kjempetunge sekker på hodet, det var ikke en ting menn gjorde på jordene som vi ikke så at kvinner også gjorde. Kanskje det har å gjøre med at mennene i stor grad har vært i militæret og kjønnsrollemønsteret ikke har vært så markant for de som driver jordbruk? Eller kanskje mennene sitter hjemme å drikker (alkoholisme er et utstrakt problem blant mannfolka her i landet) mens kvinnene arbeider? Uansett var damene så sterke at blodårene ofte var synlige på de muskuløse armene deres!
Noen av veiene var litt så som så. Perfekte å gå på, men litt verre for kukjerrene. Likevel ikke så ille at det ikke lot seg gjøre.
Det gikk stort sett i kukjerrer. På denne veien er det rushtid:
Dette nydelige treet er hellig og det finnes ganske mange av dem i Burma. Det har noe med Buddah å gjøre. Det er derfor ikke lov til å hogge det, ødelegge det på andre måter, tisse under det eller leke i det.
Det er skikkelig synd at det ikke er lov til å klatre i det, for det er helt fantastiske klatremuligheter. Lite kvist og tjukke solide greiner.... men ifølge Sam er det ingen burmesiske barn som leker i disse trærne ettersom de er lydige og treet er og blir hellig.
Da vi kom fram til Inle Lake var vi faktisk ganske utslitte og møre i beina. Det var ikke noen bratte bakker eller noe, men det var mange kilometer og veldig varmt vær.
Det første som møtte oss var en kjempeblid mann som sto på kanoen sin som var full av grønnsaker. Han smilte og nikket da jeg spurte om å få ta bilde av ham. Vi skjønte med stor lettelse at vi nå igjen var kommet til et område som likte turister!
På Inle Lake hadde vi hyra oss inn på et luksushotell til en ganske billig penge, og Jon Arne feiret det med å ha et velfortjent spa i badekaret vårt (rosakort):
- Kaija
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar