Den siste uka har vi hatt ferie. Ja, for vi har faktisk ikke hatt ferie i 19 uker. Det er ganske stor forskjell på å reise og å ha ferie. Men den siste uka av reisen vår har vi hatt skikkelig ferie. Kanskje ikke en velfortjent ferie, men godt å slappe av før hverdagen plutselig er tilbake på det som muligens blir tidenes blåmandag.
Man lever i sin egen lille reiseboble, og plutselig er det over. Det viktigste daglige spørsmålet de siste 133 dagene har stort sett vært hvor man skal spise det neste måltidet. Klokka har vært en pyntegjenstand, og vi har ofte ikke visst hvilken ukedag det er. Nå er det over. Vi er på vei hjem.
Avreise fra flyplassen i Colombo.
Litt vemodig, men vi er begge enige om at det skal bli veldig godt å komme tilbake til kjære, vakre, vene Norge igjen også. Til venner, familie og grovbrød med rauost og et iskaldt glass mjølk. Til taco, elgbiff og ei god dyne. Til grilling i parken, blå Frydenlund og norske jordbær. Til horisontal stilling på sofaen med Walter White, fotball- VM og smågodt. Til norske fjell og Vinjerock. Til bading i Frysja og sykkeltur i marka. Til hverdagen.
Den siste uka har vi vært i Uppuveli, nord for Trincomalee på østkysten av Sri Lanka. På grunn av monsunregnet på vestkysten er det på østsiden man må henge i disse tider for å være sikret sol og sommer på Sri Lanka. Etter å ha rømt så fort vi kunne fra meditasjonsmarerittet oppe i de regntunge fjellene, tok vi første og beste tuktuk-sjåfør med egen bil og fikk ham til å kjøre oss til strand, sjø og solfaktor 30. De siste åtte nettene av turen har vi kost oss på Coconut Beach Lodge, en herlig oase med palmesus og tjue meter fra soveromsdøra til stranda.
Himmelutsikt fra solsenga ved hotellet vårt.
Og vi har vært late. Skikkelig late. Og det verste er at Kaija ikke har blitt rastløs! Jeg begynner å lure på om jeg har hatt litt påvirkning på henne i løpet av disse ukene vi har vært på tur.
Men vi har da rørt litt på ræva selv om vi har vært late. Vi leide oss sykler, og trådde først sørover til Trincomalee før vi endte opp i Nilaveli, et paradis av en strand ca ei mil lenger nordover kysten fra Uppuveli. Her var strendene enda litt mer øde, vannet enda litt klarere og strendene enda litt hvitere.
Pigeon Island sett fra Nilaveli.
Men det er også langt mellom gjestestedene og restaurantene, så vi var godt fornøyde med å sykle tilbake til Uppuveli da vi hadde grilla oss godt nok. En fin dag med ca fire mil på sykkelsetet.
Like utenfor Nilaveli ligger det en liten øy som heter Pigeon Island, og hit dro vi på snorkletur en av dagene. Jeg hadde i et blogginlegg fra Koh Lanta tittelen "Swimming with Sharks" da vi svømte med en hvalhai, men det hadde kanskje vært en mer passende tittel på denne snorkleturen i stedet. For her var det virkelig sharks med s til slutt, dvs flertall. Det krydde av dem! Riktignok var det blacktip reef sharks som er helt ufarlige, men læll da gut. Hai er hai.
Blacktip reef shark (bilde fra Internett, men det var akkurat slik de så ut)
Rett ut fra stranda var det massevis av koraller, og her plaska jeg og Kaija rundt helt alene sammen med 15- 20 haier! De passerte få meter fra oss, og med 3-4 meter vanndybe var det ikke store plassen å boltre seg på - de største var kanskje et par meter lange. En mektig opplevelse, og siden vi var helt alene rundt dem var dette enda mer fantastisk enn å snorkle rundt en hvalhai med 20-30 andre overivrige tilskuere. Da var det på sin plass å ha fotoshoot etterpå:
Vi brukte også en av dagene til å reise ut på fisketur/ delfinsafari. Kanskje sprekt å reise ut med båt kl 06 på mårran, men siden turen varte i knappe 4 timer og det var den eneste aktiviteten for dagen så er det ikke særlig sprekt likevel. Delfinsafarien var en stor suksess - fisketuren noe mer skuffende. Jeg vant lett 4-1 over Kaija, men med en samlet vekt på knappe kiloen er det uansett ikke mye å skryte av.
Kaija med sin eneste fangst - på sitt første kast.
Noen lokale fiskere syntes såpass synd på oss at de kastet en død fisk til oss. Det var nesten så vi ikke fikk tak i den heller, men vi fikk den opp i båten til slutt. Da vi kom tilbake ordnet de herlige folka på Coconut Beach Lodge en herlig lunsj av fangsten vår.
Her er mine to største spist opp - den største på fatet fikk vi av noen fiskere...
Delfinsafarien på samme båttur var som nevnt en større suksess. Utenfor kysten av Trincomalee er det fullt av delfiner, og også blåhval når det er sesong for det. Dessverre for hvalelsker Kaija var den sesongen over for én måned siden, men definene kunne vi i hvert fall se haugevis av!
Her er en video med Kaija som kommentator - like entusiastisk som Arne Scheie i sine glansdager:
Men stort sett lå vi altså på stranda og leste ei bok, vi kasta frisbee, lekesloss i vannet, snakka med hundene og fotograferte kyrne. Et behagelig liv.
Og vi har faktisk lært oss backgammon! Etter at jeg fikk en reiseutgave av spillet i julegave før vi reiste har det stort sett ligget nederst i sekken pga noen uforståelige og forkortede spilleregler som fulgte med. Men etter 5-6 "backgammon for nybegynnere"- videoer på Youtube kom vi endelig i gang, fem dager før hjemreisen. Bedre sent enn aldri!
Backgammon, italiensk restaurant og rødvin på "siste kveld"- date.
Da Kaija var rastløs etter at vi hadde vært i Hanoi i Vietnam og kost oss med vafler og pølser, fant hun ut at vi skulle ha pushups- konkurranse fram til slutten av turen. Med en sirlig utført tabell i reiseboka vår kryssa hun ivrig av hver gang hun tok pushups. Jeg var litt treig i avtrekkeren som vanlig, og hun ledet med 4-5 kryss på det meste. Men med en skikkelig Northug- spurt og 3-4 sett hver dag de siste dagene dro jeg både innpå, forbi og til slutt parkerte jeg henne med to sett på turens siste dag. Dama som påstår at hun ikke er en dårlig taper mugna skikkelig, og påstod at det ikke var å vinne med ære. Visstnok bedre å gjennomføre ved å ta pushups jevnlig i stedet for skippertak. Vel vel, that´s not in the rules baby. Jeg gleder meg allerede til luksusmiddagen!
Tiger moray (bilde fra Internett)
Men det er skikkelig kult å dykke, uansett hvor mye eller lite man ser. Kaija er i hvert fall fornøyd!
Etter dykkinga var det om å gjøre å bade og bli så solbrente som mulig før hjemreisen tilbake til Norge. Nå sitter vi i en behagelig privatbil med aircondition på vei til flyplassen i Colombo - en kjøretur på ca 26 mil tvers over øya som tar ca seks timer på grunn av fullmånefest som feires langs veien hele strekninga. Om ett døgn er vi tilbake i Norge, og denne reisen er allerede historie.
Sri Lanka har vært et fantastisk siste reisemål på en fantastisk reise. Denne øya har alt, og til tross for pengegriske fjellfolk har spesielt menneskene på østkysten imponert med hjelpsomhet, gjestfrihet og alltid med et smil på lur. Denne frodige øya har alt fra spektakulære fjell til kritthvite strender og blått hav så langt øyet kan se, ispedd ville elefanter, krokodiller og leoparder. Vi har opplevd bare en liten del av Sri Lanka, men med kun tre uker til rådighet er det viktig å ikke gape over for mye. Vi trives best på tur når vi blir godt kjent med få steder og ikke stresser fra destinasjon til destinasjon, og for oss var Arugam Bay et desidert høydepunkt. Hit vil vi nok definitivt reise tilbake en dag. Forhåpentligvis vil stedet beholde sin tilbakelente og avslappede atmosfære også i årene framover.
Seks land er besøkt og opplevd på både godt og vondt. Det er ikke tvil om at strand og sjø bidrar sterkt til at feriefølelsen kommer snikende, og derfor har vi på en måte både startet og avsluttet denne reisen med ferie siden vi tilbragte den første måneden langs strendene i Thailand.
Burma, Laos, Kambodsja og til dels Vietnam har vært mer en opplevelsesreise der vi har kommet tett innpå folks hverdag, spesielt sittende på en sykkel som vi ofte har brukt som framkomstmiddel. Folk vinker og ler overalt hvor vi har syklet, selv om vi kanskje lurer på om det er fordi de synes at vi er komplett idioter som sykler rundt i solsteken i 40 varmegrader.
For min egen del har jeg tenkt på å ta denne lange reisen i fem-seks år, og nå er den altså gjennomført.
Hovedmålet mitt har vært å gjøre mange aktiviteter som jeg ikke har vært borti tidligere og pushe grensene litt, og det har jeg gjort med dykking, klatring og surfing. I tillegg har jeg ønsket å oppleve nye og spennende kulturer, men ikke stresse for å få gjort mest mulig. Det har vi også klart på en bra måte. Turen var særdeles dårlig planlagt ved avreise, og vi hadde stort sett bare tidspunktet for flybillettene til Bangkok og hjem fra Colombo. Turen har blitt til mens vi har reist, men det har funka veldig bra. Med den gode wifi- dekningen over alt trenger man nå til dags stort sett bare Lonely Planet og Tripadvisor for å reise rundt. Fleksibilitet for å kunne være noen ekstra dager på et sted man liker godt er noe som er veldig viktig for meg på en slik tur, eller å spontant kunne reise til et sted som blir anbefalt av folk man møter på reisen. Jeg elsker havet og jeg elsker stranda, og denne turen har inneholdt mye av begge deler. Vi mangler en skikkelig fjelltur, men det får bli en tur til Nepal ved en senere anledning.
Uansett er de vakreste fjellene hjemme i Norge!
Ellers var jeg spent på reisefølget. Hvordan er det å skulle være sammen med ei man har kjent i knappe to år time ut og time inn i 133 dager? Vi snakker om ei som før vi reiste lot krana renne når hun tissa på do hjemme i Tøyengata. Man blir ganske så godt kjent med hverandre på en slik tur. Det har gått overraskende bra. Skremmende bra faktisk. Det har vært noen diskusjoner, men nøkkelen til suksess er nok å lufte problemene før de blir liggende å ulme. Kaija tillater ikke særlig med ulming. Jeg forsøkte et par ganger, men da dro hun det ut av meg. Hun blir sur stort sett bare når hun får hjemlengsel, ikke klarer ei klatrerute eller når hun taper i kortspill eller pushups, og da er det i hvert fall lett å vite grunnen.
Hun bør uansett ikke la krana renne når vi kommer tilbake.
Når dette skrives har vi landa på norsk jord igjen, 26 timer etter at vi forlot hotellet vårt i Uppuveli. Kaija ble særdeles godt mottatt på Gardermoen:
Jeg benytter busstur og alenetid til å fullføre det endelige regnskapet for turen. Hver eneste utgift er sirlig skrevet ned i boka og ukentlig oppsummert av økonomiansvarlig i henhold til ukesbudsjettet på 5000 koner:
Som man ser gikk man på en liten budsjettsmell med 8000,- i minus, men det får sies å være godkjent.
8,4 % over budsjett er vel bedre enn gjennomsnittet skulle man tro! Jeg sier meg fornøyd og feiret med en cola og ost- og baconpølse på Shell Nebbenes.
Livet er kort - mulighetene er uendelige.
Ta permisjon fra jobb, lei ut kåken og reis av gårde. Ta med kjerring og unger.
Reis i to uker eller i to måneder.
Dørstokkmila er den lengste - jeg brukte fem år på å komme meg over den.
Men det er aldri for sent å oppleve verden.
Vi takker for bloggfølget, og håper det ikke er altfor lenge til neste gang reisebloggen vår oppdateres!
- Jon Arne (og Kaija).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar