Aper, slanger, lik og andre eksotiske opplevelser

Etter å ha opplevd Burma tok vi et hvileskjær ved The Atlanta i Bangkok. Dette billige kongehotellet ligger sentralt til i enden av en stille gate og er knapt synlig fra utsiden, men innsiden skjuler blant annet et 23 meter langt utendørsbasseng (som visstnok var Bangkoks første hotellbasseng når det ble bygd på 50- tallet) og en enkel restaurant med fantastisk billig og god mat. Med raskt Internett var det perfekt å ligge ved bassengkanten for å planlegge veien videre og for å få lastet ned noen filmer til iPaden for å sikre reiseunderholdningen.

Vi var 3 netter i Bangkok, og bortsett fra planlegging brukte vi tiden på shopping, jogging i Lumphini Park og fråtsing av både sushi og pizza. Bangkok er en fantastisk by, og vi var litt mer laidback denne gangen sammenligna med da vi var her sist. Vi unnet oss litt ekstra etter all sytinga vår i Burma, og stakk blant annet på en luksuskino der vi fikk et glass vin før vi ble geleidet til våre komfortable kinoseter for å se filmen Non-Stop. I et par timer glemte vi begge fullstendig at vi er på reisefot:

Vi besøkte også en bar på toppen av en skyskraper for å få med oss Bangkok skyline og solnedgangen, og for å drikke et par drinker og øl som kostet skjorta (det vil si norske priser).

Stedet var så snobbete at min kule, røde shorts ikke var bra nok for dem. Derfor fikk jeg låne en dressbukse som plutselig gjorde meg til takets hippeste siden jeg også gikk med nyinnkjøpte converse- sko:

Etter denne lille storbyferien var det på tide å komme seg på veien igjen, eller rettere sagt på skinner igjen siden vi hoppet på nattoget nordover til Chiang Mai. Etter luksusturen på forrige togreise med egen kupé, sparte vi denne gangen noen kroner på å dele sovekupé med to andre. Noe som gikk veldig bra siden den ene senga forble tom, mens den andre senga ble bebodd av en stille mus som trakk igjen forhenget med en gang hun kom inn i kupeen - uten å si god natt en gang(!)

Chiang Mai er en veldig stor og trafikkert by, samtidig som det er avslappet og god stemning. Her fikk jeg testa mine venstrekjøringsferdigheter på leid scooter til 30 kr dagen. Latterlig billig for å cruise rundt på en 125- kubikker. 

Vi gikk et par turer i fjellene rundt Chiang Mai og lot oss blant annet imponere av størrelsen på løvet:

Vi leide oss også utstyr for å teste klatreferdighetene våre på egen hånd etter opplæringa vi fikk av Mario tilbake i Railay. En lang scootertur utenfor byen var det gode klatremuligheter, og vi hadde en veldig suksessfull dag her siden vi overlevde. Neida, klatring er faktisk morsomt når man ikke dør (takk for god opplæring Mario!).

Kaija prøver seg på en klatrerute i en bortgjemt grotte.

Kaija etter at hun ikke klarte klatreruta i grotta 

(etter 30 min intens prøving og smell på både legger og klatreselvtillit).

Til Kaijas forsvar var det en 6A+ rute og ikke 6A som hun trodde. Litt av noen graderinger i denne klatreverdenen.

Etter tre netter i Chiang Mai var det på tide å komme seg ut av Thailand. 5 av 8 uker på tur var brukt her. Vi tok en minibuss nordover til Chiang Khong, der vi tok buss over Mekong River og inn i Laos. Neste etappe av reisen vår var i gang! Vi hadde planlagt å ta en slowboat nedover Mekong River og ned til Luang Prabang dagen etter, men på bussen nordover hadde vi kommet i prat med en amerikansk jente som fikk oss på sporet av å endre reiseplanene - fleksibilitet på tur er fantastisk!

Hun skulle nemlig delta på The Gibbon Experience - en 3-dagers tur i jungelen hvor man sover to netter i trehytter og kjører såkalte zip-lines for å komme langt inn i jungelen der man kanskje får se en sjelden ape - The Black-crested Gibbon. Hele prosjektet er startet for å ta vare på denne utrydningstruede apen, og der de som tidligere jaktet ulovlig på disse apene nå i stedet er deres voktere - og hvor de nå tjener bedre penger på turister som deltar på disse turene. 

Vi hadde lest om opplegget i Lonely Planet og vurdert det, men slått det fra oss siden prisen var skyhøy (300 $ per person). Men nå satt vi og spiste middag ved Mekong River og hadde skikkelig lyst til å prioritere denne opplevelsen. Som sagt, så gjort - 15 timer senere satt vi bakpå en truck som humpet innover en forferdelig vei og fraktet oss godt inn i ødemarka. Etter en times gange var vi på plass ved de første zip-linene: en tjukk vaier som er strukket ut med litt helling og festet til to trær, og hvor man ved hjelp av en klatresele og en festeanordning rutsjer avgårde fra den ene enden til den andre. En annen vaier med helling andre veien sørger for at du kommer deg tilbake.

Godt å få utfordra høydeskrekken sin litt igjen.

Etter tre zip- lines som strakk seg over lengder opp mot 300 meter gikk vi i nok en halvtime før vi var framme ved trehyttene hvor vi skulle bo de neste to nettene. Disse var plassert 35 meter over bakken i et svært tre, og for å komme seg dit måtte man selvsagt benytte seg av nok en zip-line:

Hytta hadde alle fasiliteter som bad, kjøkken og sengeplass for ti personer. Vi var sju stk som skulle overnatte, så det var god plass. Og når vi i tillegg fikk se gibbons som lekte i trærne mens vi spiste middag, så var jungelidyllen fullkommen.

Kaija tar en dusj på hytta i ettermiddagssola

Utsikt fra hytta

Et slag President på kvelden med sære Canada- regler.

Morgenen etter stod jeg og Kaija opp med sola for å ta oss en morgentur i jungelen.

I brosjyren stod det at guidene ville være tilgjengelige for å bli med på turer vi ønsket å ta, men de var ikke særlig interesserte så da stakk vi på egen hånd.

Morgenstund har gull i munn kl.0600

Vi gikk tur mens jungelen våknet for å se etter ville dyr og fugler.

Men det var ikke så mye interessant å se, så da gikk vi til zip-linene for å leke oss her på egen hånd mens sola stod opp. En fantastisk opplevelse!

Kaija i fint driv midt i bildet.

Jeg i fint driv mot sola.

For å ta disse bildene stoppet den ene ute på vaieren litt før mål mens den andre kjørte den andre vaieren motsatt vei. Kaija blei litt stressa da en av guidene til en annen gruppe plutselig kom mot henne på den vaieren hun hang og fotograferte i, så hun begynte å rope HJÆÆÆLP på kav østerdøl. Usikker på om guiden helt skjønte oppstyret, for han bare bremsa rett framfor henne før de begge dro seg inn til landingsplattformen.

Etter å ha lekt oss litt på morgenkvisten gikk vi tilbake til hytta for å spise frokost med de andre. Her hørte vi på gibbon- sang og så dem leke seg i trærne.

Vanskelig å se, men den brune flekken øverst på stammen til det lille treet midt i bildet er en gibbon.

Etter frokost skulle vi på en felles tur lenger inn i jungelen, til flere zip- lines hvor noen av dem var 450 meter lange og 200 meter over bakken. Gjett om gutter med høydeskrekk gledet seg!

Men dette er faktisk siste gang jeg bruker høydeskrekk- kortet, for nå tror jeg at jeg er kurert. Kilinga i magen oppe i høydene kan nok ikke kalles høydeskrekk lenger, bare sunn fornuft. Jeg storkoste meg med disse zip- linene som var fantastisk morsomme, og vi holdt på i et par timer med å kjøre dem fram og tilbake. Her er en film fra én av turene:

Vi besøkte den høyeste trehytta som var hele 60 meter over bakken. Her hadde vi en liten fotoshoot til ære for fotografen:

Når vi var ferdige med å showe foran kameraet og hadde kommet oss trygt inn i hytta igjen, roper plutselig den ene guiden vår: SNAKE!

Og der i taket hang det en jævla svær og grønn slange som var ca to meter lang:

Den kom ned fra etasjen over hvor vi hadde vært og sett på utsikten bare ti minutter tidligere. Grøss!

Jeg er ikke særlig glad i slanger heller. Slangen stakk ikke vekk - den var nysgjerrig og kom sakte ned mot oss. Guiden sa den var farlig og at vi måtte komme oss vekk fra hytta, og vi var ikke vanskelige å be. Så vi zip-linet oss vekk fra hytta én etter én. Vi hadde allerede fått sett gibbons OG en slange- nå begynte vi å få valuta for pengene!

Etter en lang formiddag gikk vi tilbake til hytta for å spise lunsj og slappe av en times tid. Men etter å ha  lagt oss ned i fem minutter ble jeg og Kaija spurt om vi ville bli med på et hemmelig oppdrag av en av de frivillige jentene som jobbet for The Gibbon Experience. Hun hadde hørt fra guiden vår at vi var veldig ivrige på å gå tur, og nå kunne vi få bli med på en skikkelig jungelferd. Og vi var ikke særlig vanskelige å be! Hun hadde ansvaret for kamerafellene i Gibbon- prosjektet - kameraer som er plassert i jungelen og som tar bilde av ville dyr ved hjelp av bevegelses- og varmesensorer. Nå skulle hun finne igjen et slikt kamera som var utplassert for noen dager siden og som hun ikke hadde GPS- koordinatene til, og vi skulle gå helt utenom stier. Hun hadde en machete til å slå vei gjennom den tette jungelen, og det hjalp bra for de to smekre og smale jentene som gikk først - litt verre for han på 1,87 1/2 som kom til slutt:

Vi fikk gått en veldig artig jungeltur på et par timer, og vi fant faktisk kameraet på første forsøk. Dette er Naomi, den frivillige jungeljenta:

Morgenen etter var det på tide å vende tilbake til sivilisasjonen:

Her er hyttegjengen sammen med våre to guider:

Vi fikk tid til å leke oss en times tid på vei tilbake også:

Etter å ha kommet tilbake til Huay Xai møttes vi for en bedre middag og et par kalde pils, og vi skålte for en fantastisk Gibbon Experience- tur. Det var så absolutt verdt pengene!

----

Neste morgen gikk vi tilbake til den originale planen vår og hoppet på en slowboat til Luang Prabang. 

Denne tar to dager, med en overnatting i landsbyen Pak Beng. Nå har vi akkurat forlatt Pak Beng etter en god natts søvn, og det er en veldig behagelig og hyggelig måte å reise på her vi snegler oss nedover Mekong River i 30-40 km/t. Ingen svingete veier, ingen bølger og med fin utsikt og frisk luft.

Det vil si - det er ikke alltid det er like frisk luft. I går fikk Kaija nemlig flashback til gamle dager da hun jobbet som likhenter. Hun merket seg den lett gjenkjennelige liklukta og rakk å tenke "hm, lukter en død vannbøffel det samme som et dødt menneske?", før vi i elva sju meter fra båten så: et dødt menneske!

Den stinkende døde mannen lå der med ansiktet ned og fløt over vannflaten med shorts, singlet og solhatt - han var oppsvumlet og huden var mørkeblå og stekende i sola. En fryktelig surrealistisk opplevelse. Enda mer surrealistisk var det at båtføreren vår ikke stoppet, selv om han helt sikkert så liket der det var like ved båten. Lettere sjokkskadet begynte vi å diskutere teorier om hvem det var og hvordan han hadde havnet der.

Framme i Pak Beng spiste vi middag på en indisk restaurant, og verten kunne fortelle oss at det ofte er kriminelle fra Kina og The Golden Triangle- området (grensa mellom Burma, Thailand og Laos) som blir drept og dumpa i Mekong River, og at det mest sannsynlig er en av disse som vi så. Det var ikke noe vits i at vi informerte noen om liket vi hadde sett, for ingen kom til å bry seg uansett.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - det er eksotisk å være på tur!

- Jon Arne